Mot historiens klimaks

13/362

Hedenskapet infiltrerer kristendommen

For å føre en mer effektiv kamp mot Guds rike bestemte Satan seg for å reise sin fane i selve menigheten. Hvis han klarte å villede Kristi etterfølgere og få dem til å gjøre Gud imot, ville de miste kraften og frimodigheten og bli et lett bytte. MHK 26.3

Med list prøvde Satan nå å oppnå det han ikke klarte med makt. Forfølgelsen stanset, og i stedet opplevde de kristne en fredelig tid med materiell fremgang og høy sosial status. Avgudsdyrkere godtok en del av den kristne tro, mens de forkastet andre viktige lærepunkter. De gav uttrykk for at de trodde på Jesus som Guds Sønn og at han døde og oppstod. Men de hadde ingen syndserkjennelse og følte ikke trang til å angre og vende om. De gjorde enkelte innrømmelser, og foreslo at de kristne skulle gjøre det samme, slik at de kunne stå sammen i troen på Kristus. MHK 26.4

Nå var menigheten i stor fare. Fengsel, tortur, bål og sverd var likevel å foretrekke fremfor dette. Noen av de kristne var ubøyelige og ville ikke gå med på noe kompromiss. Andre var stemt for å fire litt på visse punkter for å imøtekomme dem som hadde tatt imot en del av den kristne troslære. De hevdet at dette kanskje ville bidra til å vinne dem helt og fullt. MHK 26.5

Dette var en vond tid for de trofaste kristne. Under kristendommens kappe var Satan i ferd med å snike seg inn i menigheten for å ødelegge de kristnes tro og føre dem bort fra sannheten. MHK 26.6

Til sist gikk majoriteten av de kristne med på å senke kravene, og det kom i stand forlik mellom kristendom og hedenskap. Selv om avgudsdyrkerne angivelig var blitt kristne og hadde sluttet seg til menigheten, fortsatte de med avgudsdyrkelsen. De erstattet bare avgudsbildene med bilder av Jesus, og endog av Maria og helgener. Avgudstilbedelsens farlige surdeig var nå kommet inn i menigheten der den fortsatte sitt ødeleggelsesverk. Falsk lære, overtro og avguds-seremonier ble blandet inn i kirkens tro og gudstjeneste. MHK 26.7

Da Kristi etterfølgere sluttet seg sammen med avgudsdyrkere, ble kristendommen fordervet, og menigheten mistet sin renhet og kraft. Likevel var det noen som ikke lot seg rive med av disse villfarelsene. De fortsatte å være tro mot sannhetens opphavsmann og tilbad Gud alene. MHK 27.1

Det har alltid eksistert to typer kristendomsbekjennere. Den ene gruppen er interessert i Kristi liv, og prøver alvorlig å rette på sine mangler og leve etter det guddommelige ideal. Den andre gruppen skyr de klare sannhetene som avslører deres feil. Ikke engang da menigheten var på sitt beste, bestod den utelukkende av trofaste, rene og oppriktige mennesker. Jesus lærte at de som syndet med forsett, ikke burde tas opp i menigheten. Likevel knyttet han til seg personer med en mangelfull karakter, og lot dem nyte godt av hans undervisning og eksempel så de kunne innse sine feil og rette på dem. MHK 27.2

Blant de tolv apostlene var det en forræder. Judas ble godtatt i disippelflokken på tross av sine karaktermangler. Det var for at han gjennom Kristi undervisning og eksempel skulle lære å forstå hva kristenlivet er, og på den måten lære å innse sine feil og vende om, og ved Guds nåde bli renset “ved å lyde sannheten”. Men Judas fulgte ikke lyset. Ved ei gi etter for synd åpnet han for Satans fristelser. De dårlige egenskapene fikk dominere. Han gav etter for onde makter og ble sint når feilene hans ble påtalt. Slik ble han ledet til å begå den fryktelige forbrytelsen å forråde Mesteren. MHK 28.1

Alle kristendomsbekjennere som gir etter for det onde, vil hate dem som forstyrrer deres fred ved å påtale deres syndige liv. Når anledningen byr seg, vil de likesom Judas forråde dem som har prøvd å vise dem på rett vei. MHK 28.2

I menigheten møtte apostlene slike som regnet seg selv som gudfryktige, mens de i det skjulte lå under for synd. Ananias og Saffira opptrådte som bedragere da de lot som om de ofret alt, mens de i virkeligheten beholdt noe av det. Sannhetens Ånd åpenbarte for apostlene hvordan disse menneskene egentlig var, og Guds dom befridde menigheten for den skampletten. Dette synlige bevis på at Guds Ånd gjennomskuet menigheten, ble til skrekk og advarsel for hyklere og ugjerningsmenn. På lengre sikt kunne de ikke være sammen med dem som vitnet om Kristus i hele sin livsførsel. MHK 28.3

Når Kristi tilhengere ble utsatt for prøver og forfølgelse, var det bare de som var villige til å ofre alt for sannhet og rett, som virkelig ønsket å være hans disipler. Så lenge forfølgelsen varte, fortsatte derfor menigheten å være forholdsvis ren. Men da forfølgelsen stanset, fikk man medlemmer som var mindre oppriktige og gudfryktige, og nå kunne Satan få fotfeste. MHK 28.4

Lysets og mørkets fyrster har ikke noe til felles, og det kan heller ikke være noe fellesskap mellom deres tilhengere. Når de kristne gikk med på å slutte seg sammen med dem som bare var halvt omvendt fra hedenskapet, slo de inn på en vei som førte lenger og lenger bort fra sannheten. MHK 28.5

Satan triumferte over at det lyktes å villede så mange av Kristi etterfølgere, og han satte enda mer inn på å påvirke disse til å forfølge dem som fortsatt var tro mot Gud. Ingen hadde bedre muligheter til å motarbeide den sanne kristentro enn de som engang hadde forsvart den. Disse frafalne kristne og deres halvt hedenske meningsfeller angrep nå de sentrale punkter i Kristi lære. MHK 28.6

De som ville være tro mot Gud, kjempet en innbitt kamp mot de villfarelser som i geistlig forkledning ble innført i kirken. Man anerkjente ikke lenger Bibelen som rettesnor for troen. Religionsfrihet ble stemplet som kjetteri, og de som gikk inn for den, ble utsatt for hat og fordømmelse. MHK 28.7

Etter en hard og langvarig kamp besluttet de få trofaste å bryte enhver forbindelse med den frafalne kirken dersom den ikke kvittet seg med løgn og avgudsdyrkelse. De innså at de måtte skille lag dersom de skulle være tro mot Guds ord. De våget ikke å tolerere skjebnesvangre villfarelser og vise et eksempel som ville være en fare for deres etterkommere. For å bevare fred og samhold var de villige til å gjøre enhver innrømmelse som var forenlig med deres troskap mot Gud. Men de innså at endog freden ville være for dyrt kjøpt dersom de måtte oppgi prinsipper. Hvis enighet kunne oppnås bare på bekostning av sannhet og rettferd, måtte det heller være ulike meninger, ja, endog krig. MHK 29.1