Mot historiens klimaks

Martyrenes blod var kristendommens såkorn

Likevel klaget de ikke. Ved å oppmuntre hverandre til å vise tro og tålmod og til ikke å miste motet, fikk de styrke til å tåle nød og savn. Selv om de mistet alle materielle goder, fornektet de ikke troen på Jesus. Påkjenninger og forfølgelse førte dem bare nærmere hvilen og lønnen. MHK 25.3

Likesom Guds tjenere i tidligere tider, ble mange av dem “spent på pinebenken og avslo å bli frigitt, fordi de heller ville få del i den oppstandelse som er bedre”. De husket hva Mesteren hadde sagt, at når de ble forfulgt for Kristi skyld, skulle de glede og fryde seg fordi de ville få stor lønn i himmelen. På samme måte var profetene blitt forfulgt før dem. MHK 25.4

De gledet seg over at de ble funnet verdige til å lide for Kristi skyld, og midt i de knitrende flammene lød seierssang. Med troens blikk så de Kristus og englene som med den største interesse fulgte med i det som skjedde, og som gledet seg over at de stod fast. Fra Guds trone hørte de en røst som sa: “Vær tro inntil døden, så skal jeg gi deg livets krone.”⁴ MHK 25.5

Forgjeves forsøkte Satan å ødelegge Kristi menighet med vold. Den store konflikten der Jesu etterfølgere måtte bøte med livet, stanset ikke da disse trofaste fanebærere falt på sin post. De seiret i nederlag. Guds tjenere ble drept, men hans verk gikk hele tiden frem. Evangeliet vant stadig terreng og tallet på tilhengerne vokste. Det trengte inn på utilgjengelige steder der endog Roms maktmidler ikke slapp til. MHK 25.6

Da en kristen gikk i rette med de hedenske lederne som gikk hardt frem, sa han: “Dere kan drepe, torturere og fordømme oss. ... Deres urettvise fremferd er nettopp et bevis på at vi er uskyldige. ... Heller ikke vil deres grusomhet... gagne dere.” Den bidrog bare til at enda flere tok imot troen. “Jo oftere dere meier oss ned, desto flere blir vi. De kristnes blod er såkorn.”⁵ MHK 26.1

Tusenvis ble fengslet og drept, men andre stod frem og tok deres plass. De som ble martyrer for sin tro, hørte Kristus til, og han regnet dem som seiervinnere. De hadde stridd den gode strid, og de ville få livets krone ved Kristi gjenkomst. Lidelsene som de kristne måtte tåle, førte dem nærmere hverandre og nærmere Frelseren. Deres eksempel i livet og deres bekjennelse i døden var et stadig vitnemål om sannheten. Der man minst ventet det, forlot Satans tilhengere hans tjeneste og stilte seg på Kristi side. MHK 26.2