Mot historiens klimaks

Guillaume Farel

Noen av studentene hans lyttet ivrig til det han fremholdt, og lenge etter at han var blitt taus, fortsatte de å forkynne Guds ord. En av dem var Guillaume Farel. Han var sønn av gudfryktige foreldre og oppdratt til å tro ubetinget på kirkens lære. I likhet med apostelen Paulus kunne han ha sagt om seg selv “at jeg fra første stund har levd som fariseer og hørt til den strengeste retning i vår religion”. Han var ivrig katolikk og gikk inn for å utrydde alle som våget å trosse kirken. “Jeg skar tenner som en rasende ulv hver gang jeg hørte at noen talte mot paven,” sa han siden om denne perioden av sitt liv.⁴ MHK 167.5

Farel hadde vært en utrettelig helgentilbeder, og sammen med Lefévre hadde han besøkt alle kirker i Paris og tilbedt ved alterne og prydet relikvieskrinene med gaver. Men disse seremoniene gav ham ingen sjelefred. Han var plaget av syndeskyld, men ingen av de mange botsøvelser han foretok, kunne fjerne den. Han lyttet til reformatorens ord som til en røst fra himmelen: “Av nåde blir vi frelst.” “Den uskyldige er fordømt, den skyldige går fri.” “Det er Kristi kors alene som åpner porten til himmelen og lukker porten til helvete.”⁵ MHK 168.1

Med glede tok Farel imot evangeliet. Han ble omvendt på samme måte som Paulus og vendte seg bort fra tradisjonenes trelldom til Guds barns frihet. “Jeg kom tilbake, ikke med en rasende ulvs blodtørst, men rolig som et saktmodig og harmløst lam og med hjertet vendt bort fra paven og overgitt til Jesus Kristus.”⁶ MHK 168.2