Mot historiens klimaks
Evangeliet får innpass
Mens Lefévre fortsatte å spre lyset blant studentene, gikk Farel ut for å forkynne evangeliet offentlig. Nå var han like ivrig for Kristi sak som han før hadde vært for pavens. Biskopen av Meaux, en av kirkens fremtredende menn, sluttet seg snart til dem. Andre lærere som var høyt ansett for sin dyktighet og kunnskap, tok del i å forkynne evangeliet, og det vant tilhengere i alle samfunnslag, fra håndverkere og bønder til kongens hoff. Søsteren til Frans 1. var blant dem som gikk inn for reformasjonen. Kongen selv og enkedronningen så en tid ut til å være velvillig stemt, og reformatorene så frem til at Frankrike ville bli vunnet for evangeliet. MHK 168.3
Men dette håpet ble aldri oppfylt. Prøver og forfølgelser ventet Kristi etterfølgere. Men det var de heldigvis ikke klar over. Først var det en fredelig periode da de kunne samle krefter til å møte stormen, og reformasjonen hadde god fremgang. Biskopen av Meaux arbeidet ivrig i sitt bispedømme med å undervise geistligheten og folket. Uvitende og umoralske prester ble fjernet, og så vidt mulig erstattet med lærde og fromme menn. MHK 168.4
Biskopen var ivrig for at vanlig folk skulle få anledning til å lese Guds ord på sitt eget språk. Dette ønsket ble snart oppfylt. Lefévre oversatte selv Det nye testamente. Samtidig med at Luthers tyske bibel ble trykt i Wittenberg, ble det franske nytestamente utgitt i Meaux. Biskopen sparte hverken anstrengelse eller utgifter for å spre det i sitt bispedømme, og snart hadde bøndene i Meaux fri adgang til Den hellige skrift. MHK 168.5
De tok imot budskapet fra himmelen med samme glede som når noen holder på å dø av tørst og finner en vannkilde. Bønder og håndverkere ble oppmuntret i sitt daglige slit når de samtalte om bibelske emner. I stedet for å tilbringe kveldene på vertshuset, kom de sammen i hjemmene hos hverandre for å lese Guds ord og be. MHK 168.6
Snart kunne det merkes en stor forandring blant folk. De uskolerte og strevsomme småbøndene ble preget av evangeliets forvandlende og fornyende kraft. De var ydmyke, vennlige og fromme vitner om hva evangeliet kan utrette for dem som i oppriktighet tar imot det. MHK 169.1
Lyset som ble tent i Meaux, skinte vidt og bredt. Hver dag økte tallet på folk som ble omvendt. Geistligheten ble en tid holdt i sjakk av kongen som foraktet munkevesenet. Men til sist fikk pavens folk overtaket, og bålene ble tent. Biskopen av Meaux ble tvunget til å velge mellom å dø på bålet eller fornekte sin tro, og han valgte den letteste utvei. Men tross lederens fall stod tilhengerne urokkelig. Mange vitnet om sannheten midt i flammene. Med sitt mot og sin troskap talte disse enkle kristne for tusener som i fredstid aldri hadde hørt deres vitnesbyrd. MHK 169.2
Det var ikke bare de uanselige og fattige som tross lidelse og forakt våget å vitne om Kristus. I slott og herskapsboliger var det mennesker som verdsatte evangeliet høyere enn rang og rikdom og endog livet. Ridderrustningen skjulte ofte mer storsinn og fasthet enn biskopens kåpe og verdighet. MHK 169.3
Louis de Berquin var adelsmann. Han var en modig og staut ridder som var belest og dannet og hadde høy moral. Han var ivrig katolikk og gikk ofte til messe og gudstjeneste. Men alle hans dyder ble overskygget av hans store avsky for den lutherske reformasjon. I likhet med mange andre som begynte å studere Bibelen, ble han overrasket over at han der fant Luthers lære, ikke romerkirkens.7 MHK 169.4
Fra da av ofret Berquin seg helt og fullt for evangeliet. Han var den lærdeste blant den franske adel. Dertil var han høyt begavet og veltalende, med et ukuelig mot og en heltemodig iver, på samme tid som han hadde stor innflytelse ved hoffet, for han var en av dem som kongen favoriserte. Dette fikk mange til å mene at han ville bli sitt lands reformator. “Berquin ville ha vært en Luther dersom Frans 1. hadde vært som kurfyrsten,” ifølge Beza. “Han er verre enn Luther!” ropte pavens menn.8 I virkeligheten fryktet de ham mer enn Luther. MHK 169.5
De fengslet ham fordi de mente han var kjetter. Men kongen sørget for at han ble løslatt. Striden fortsatte i årevis. Frans 1., som vaklet mellom romerkirken og reformasjonen, skiftet mellom å tolerere og motarbeide munkenes voldsomme iver. Tre ganger ble Berquin fengslet på initiativ av de pavelige myndigheter, men hver gang sørget kongen for å sette ham fri. Han beundret hans begavelse og rettskaffenhet og nektet å la ham bli offer for geistlighetens ondskap. MHK 169.6
Gang på gang ble Berquin varslet om farene som truet ham i Frankrike, og han ble inntrengende bedt om å gå i frivillig landflyktighet som mange andre hadde gjort. Den redde og vinglete Erasmus, som tross sin store viten manglet den moralske storhet som setter sannheten over liv og ære, skrev til Berquin: “Be om å bli sendt som ambassadør til et fremmed land, eller dra til Tyskland. Du vet hvordan Beda er, et monster med tusen hoder som spyr gift i alle retninger. Dine fiender er talløse. Selv om din sak var større enn Jesu Kristi sak, ville de ikke la deg være i fred før de hadde knekket deg helt. Stol ikke for mye på at kongen vil beskytte deg. Fremfor alt må du ikke kompromittere meg for det teologiske fakultetet.”9 MHK 169.7
Men etter hvert som faren økte, ble Berquin bare mer og mer ivrig. I stedet for å følge de taktiske og selviske råd fra Erasmus, bestemte han seg for å gå enda dristigere til verks. Han ville ikke bare forsvare sannhet, men angripe villfarelse. Kjetterstemplet som pavens folk prøvde å sette på ham, ville han sette på dem. MHK 170.1
Hans ivrigste og bitreste motstandere var de lærde professorer og munker ved Paris-universitetets teologiske fakultet, en av de høyeste teologiske instanser i landet. Fra deres skrifter plukket han ut tolv lærepunkter som han offentlig erklærte var “ubibelske og kjetterske”, og oppfordret kongen til å dømme i striden. MHK 170.2
Kongen hadde ikke noe imot en konfrontasjon mellom partene, og han var glad for anledningen til å ydmyke de hovmodige munkene. Derfor oppfordret han pavens folk til å forsvare sin sak på grunnlag av Bibelen. Men de visste godt at dette ikke ville gagne dem stort. Fengsel, tortur og bål var våpen de hadde bedre greie på. Nå hadde saken tatt en ny vending, og de innså at de stod i fare for å falle i den graven de hadde tiltenkt Berquin. I sin forlegenhet så de seg om etter en utvei. MHK 170.3
Nettopp på den tiden ble det gjort hærverk på en statue av jomfru Maria som stod oppstilt på et gatehjørne. Det ble et stort røre i byen. Folk strømmet til i hopetall og gav uttrykk for sorg og forargelse. Det hadde også gjort et dypt inntrykk på kongen. Her hadde munkene en gunstig anledning, og de var ikke sene med å utnytte den. “Dette er frukten av Berquins lære!” ropte de. “Alt holder på å bli revet ned av dette lutherske komplott, både religionen og lovene, ja, endog selve tronen.”10 MHK 170.4