Slektenes Håp

“Er du Messias?”

Til slutt løftet Kaifas høyre hånd mot himmelen og sa til Jesus i form av en høytidelig ed: “Ved den levende Gud byr jeg deg å si oss: Er du Messias, Guds Sønn?” SH 533.3

Overfor denne utfordringen kunne Jesus ikke være taus. Det var en tid til å tie og en tid til å tale. Han hadde ikke sagt noe før han ble spurt direkte. Han visste at å svare ville bety den sikre død. Men spørsmålet var kommet fra nasjonens øverste anerkjente myndighet og i Guds navn. Jesus ville ikke unnlate å vise tilbørlig aktelse for loven. Og mer enn det: SH 533.4

Hans eget forhold til Faderen ble dratt i tvil. Han måtte tydelig si fra om hvem han var og hvorfor han var kommet. Han hadde sagt til disiplene: “Den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen.”4 Nå gjentok han dette ved sitt eget eksempel. SH 533.5

Alle lyttet spent, og hvert øye var festet på ham da han svarte: “Du har sagt det.” En himmelsk glans syntes å lyse opp det bleke ansiktet da han føyde til: “Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.” SH 533.6

Et øyeblikk strålte Kristi guddommelighet gjennom hans menneskelige skikkelse. Øverstepresten vek tilbake for Kristi gjennomtrengende blikk. Dette blikket syntes å lese hans skjulte tanker og brenne seg inn i hans sinn. Aldri så lenge han levde, glemte han dette blikket fra Guds forfulgte Sønn. SH 533.7

“Fra nå av skal dere få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer,” sa Jesus. Med denne uttalelsen fremstilte Jesus det motsatte av det som nå fant sted. Han som var livets og herlighetens Herre, skulle sitte ved Guds høyre hånd. Han skulle dømme hele verden, og ingen ville kunne anke hans avgjørelser. Da ville alt som var skjult, komme frem i lyset, og det ville bli avsagt dom over enhver etter hans gjerninger. SH 533.8

Øverstepresten ble skremt av det Jesus sa. Tanken på at de døde skulle oppstå igjen og stilles for Guds domstol for å få igjen etter sine gjerninger, var en redselsfull tanke for Kaifas. Han ønsket ikke at han en gang i fremtiden skulle bli dømt etter sine gjerninger. I raske glimt så han som i et panorama det som skulle skje ved den endelige dom. Et øyeblikk så han det fryktelige synet da gravene gav tilbake de døde, sammen med de hemmeligheter som han håpet ville være skjult for all evighet. Et øyeblikk følte han som han stod foran den evige dommer, og at han som ser alt, leste hans innerste, og åpenbarte hemmeligheter som han trodde var gjemt sammen med de døde. SH 534.1

Scenebildet forsvant for øversteprestens blikk. Kristi ord stakk saddukeeren Kaifas i hjertet. Han hadde forkastet læren om oppstandelsen, dommen og et liv etter dette. Nå ble han fylt med djevelsk raseri. Skulle denne mannen som stod som fange foran ham, ha lov til å angripe de teorier som betydde aller mest for ham? Han flerret embetsdrakten så folket kunne se hans tilsynelatende forferdelse, og forlangte at fangen, uten ytterligere prosedyre, skulle dømmes for gudsbespottelse. “Hva skal vi nå med vitner?” spurte han. “Dere har hørt gudsbespottelsen. Hva mener dere?” Og alle fordømte ham . SH 534.2

Overbevisning blandet med forbitrelse fikk Kaifas til å handle slik han gjorde. Han var rasende på seg selv fordi han trodde Kristi ord. I stedet for å ha et knust hjerte i dyp erkjennelse av sannheten, og bekjenne at Jesus var Messias, rev han i stykker prestedrakten i hårdnakket motstand. Denne handlingen hadde en dyp betydning. Lite var Kaifas klar over dens mening. Ved denne handling, som ble utført for å påvirke dommerne og sikre at Kristus ble dømt, fordømte han seg selv. Etter loven var han uskikket for prestetjenesten. Han hadde avsagt dødsdommen over seg selv. SH 534.3

En øversteprest måtte ikke flerre klærne. Ifølge den levittiske loven var dette forbudt under dødsstraff. Ikke under noen omstendigheter og ikke ved noen anledning måtte han rive embetsdrakten i stykker. Det var skikk blant jødene å rive klærne i stykker når venner døde. Men prestene måtte ikke følge denne skikken. Kristus hadde gitt Moses uttrykkelig pålegg om dette.5 SH 534.4

Alt det som presten hadde på seg, skulle være helt og uten lyte. Denne vakre embetsdrakten symboliserte egenskapene hos ham som var det store motstykke, Jesus Kristus. Ikke noe annet enn det fullkomne, i klesdrakt og holdning, i ord og ånd, ville være akseptabelt for Gud. Han er hellig, og den jordiske gudstjeneste måtte være et bilde på hans herlighet og fullkommenhet. Ikke noe annet enn fullkommenhet kunne være en passende fremstilling av det hellige ved den himmelske tjeneste. SH 534.5

Et dødelig menneske kunne rive i stykker sitt eget hjerte ved å vise anger og ydmykhet. Dette ville Gud anerkjenne. Men det måtte ikke komme noen rift i prestedrakten, for det ville skjemme fremstillingen av de himmelske ting. Den øverstepresten som våget å utøve det hellige embete og forrette tjeneste i helligdommen med en flerret embetsdrakt, ble sett på som om han hadde vendt seg bort fra Gud. Ved å rive klærne i stykker fraskrev han seg muligheten til å kunne utøve sitt embete. Han var ikke lenger godkjent av Gud som tjenestegjørende prest. Den handlemåten Kaifas her la for dagen, åpenbarte onde tilbøyeligheter og menneskelig ufullkommenhet. SH 534.6

Ved å rive i stykker embetsdrakten satte Kaifas Guds lov ut av kraft for å følge menneskelige tradisjoner. En lov som mennesker hadde laget, tillot at en prest var skyldfri når han viste sin avsky for synd ved å flerre embetsdrakten i tilfelle av gudsbespottelse. Slik ble Guds lov satt ut av kraft på grunn av menneskelige lover. SH 535.1

Folket fulgte med interesse alt det øverstepresten foretok seg. Og Kaifas tenkte det ville gjøre virkning at han la sin fromhet for dagen. Men ved denne handlingen som var ment som en anklage mot Kristus, hånte han ham som Gud hadde sagt dette om: “Mitt navn er i ham.”6 Han gjorde seg skyldig i gudsbespottelse. Mens han selv stod under Guds dom, avsa han dommen over Kristus som gudsbespotter. SH 535.2

Da Kaifas rev klærne i stykker, var hans handling betegnende for den stilling jødefolket som nasjon for ettertiden ville innta overfor Gud. Det folket som en gang var gjenstand for Guds spesielle gunst, var i ferd med å vende ham ryggen. De holdt på å bli et folk som han ikke ville vedkjenne seg. Da Kristus på korset ropte: “Det er fullbrakt!” og forhenget i templet revnet i to, forkynte den hellige vekter at jødefolket hadde forkastet ham som var motstykket til alle deres symboler, virkeligheten bak alle deres skyggebilder. Israel var skilt fra Gud. Med rette kunne Kaifas da spjære sin embetsdrakt som uttrykk for at han gav seg ut for å være et forbilde på den store øversteprest. Den hadde ikke lenger noen mening for ham eller for folket. Da kunne øverstepresten rive i stykker drakten i avsky for seg selv og for sitt folk. SH 535.3

Det høye råd hadde erklært Jesus skyldig til dødsstraff. Men det var i strid med jødisk lov å forhøre en fange om natten. En rettskraftig dom kunne bare avsies i dagslys og i fullt rådsmøte. Til tross for dette ble Jesus nå behandlet som en dømt forbryter og overlatt til å bli trakassert av de sletteste mennesker. SH 535.4

Øversteprestens residens var bygd slik at det var en åpen gårdsplass i midten. Her hadde soldatene og folkemengden samlet seg. Over denne plassen ble Jesus ført til vaktrommet. Fra alle kanter ble han møtt med hånsord fordi han hevdet at han var Guds Sønn. Hans egne ord om å “sitte ved Kraftens høyre hånd” og “komme på himmelens skyer” ble gjentatt med spott og hån. SH 535.5

Mens han var i vaktrommet og ventet på rettergangen, var han uten beskyttelse. Den uvitende folkemengden hadde sett den grusomme behandling han fikk i Rådet, og dette benyttet de til fritt å gi uttrykk for alle sine djevelske tilbøyeligheter. Jesu edle opptreden og guddommelige holdning gjorde dem rasende. Hans ydmykhet, hans uskyld og hans tålmod fylte disse menneskene med et djevelsk hat. Barmhjertighet og rett ble tråkket på. Aldri var noen forbryter blitt behandlet på en så umenneskelig måte som tilfellet var med Guds Sønn. SH 535.6