Slektenes Håp

Peter fornekter Jesus

Men det var en smerte som rev i Jesu hjerte. Det slaget som pinte ham mest, kunne ingen fiende ha gitt ham. Mens han ble utsatt for det uverdige forhøret hos Kaifas, var han blitt fornektet av en av sine egne disipler. SH 535.7

Etter at disiplene hadde forlatt Jesus i hagen, våget to av dem å følge etter pøbelhopen som hadde tatt Jesus til fange. Det var Peter og Johannes. Prestene gjenkjente Johannes som en av Jesu velkjente disipler og lot ham komme inn i rådssalen. De håpet at når han ble vitne til den ydmykelse som lederen hans ble utsatt for, ville han avvise tanken om at han skulle være Guds Sønn. Johannes spurte også for Peter, og også han fikk slippe inn. SH 536.1

Ute på gårdsplassen var det tent et bål, for det var den kaldeste tiden på natten, like før daggry. En gruppe samlet seg omkring ilden, og i sitt uvørne overmot tok Peter plass blant dem. Han ønsket ikke at noen skulle kjenne ham igjen som en av Jesu disipler. Ved at han på en likegyldig måte blandet seg med hopen, håpet han å bli tatt for en av dem som hadde ført Jesus til øversteprestens gård. SH 536.2

Men da skjæret fra ilden opplyste ansiktet til Peter, så den kvinnen som holdt vakt ved døren, granskende på ham. Hun hadde lagt merke til at han kom inn sammen med Johannes. Hun festet seg ved det triste uttrykket i ansiktet hans og tenkte at han kanskje kunne være en av Jesu disipler. Som en av tjenerne i Kaifas' hus var hun nysgjerrig etter å vite det. Hun sa til Peter: “Er du også en av disiplene hans?” Peter ble skremt og forvirret. Alles øyne var plutselig rettet mot ham. Han lot som han ikke forstod henne, men hun stod fast på sitt og sa til dem som var rundt henne, at denne mannen var sammen med Jesus. Peter følte at han var nødt til å svare, og sa sint: “Kvinne, jeg kjenner ham ikke!” Dette var den første fornektelsen. Og straks gol hanen. SH 536.3

Å, Peter! Så snar du var til å skamme deg over din mester! Så snar du var til å fornekte din Herre! SH 536.4

Da Johannes kom inn på gårdsplassen, prøvde han ikke å legge skjul på at han var en av Jesu etterfølgere. Han blandet seg ikke med den barske flokken som hånet hans mester. Ingen spurte ham om noe, for han påtok seg ingen falsk rolle som ville utsette ham for mistanke. I stedet fant han seg en stille krok hvor pøbelen ikke ville legge merke til ham, men der han likevel kunne være så nær Jesus som det var mulig for ham å komme. Her kunne han se og høre alt som fant sted da hans Herre ble forhørt. SH 536.5

Peter hadde ikke regnet med å bli avslørt. Ved å ta på seg en likegyldig mine stilte han seg på fiendens grunn, og han ble et lett bytte for fristelse. Hvis han var blitt oppfordret til å kjempe for Jesus, ville han ha vært en modig stridsmann. Men da hånens og foraktens pekefinger ble rettet mot ham, viste han seg som en kujon. Mange som ikke viker tilbake for aktiv kamp for sin Herre, blir drevet til å fornekte sin tro på grunn av latterliggjørelse. Ved å søke samvær med dem de burde unngå, utsetter de seg selv for fristelse. De innbyr fienden og kommer til å si og gjøre det som de under andre forhold aldri ville ha gjort. En Kristi disippel som i våre dager skjuler sin tro av frykt for lidelse eller hån, fornekter sin Herre like virkelig som Peter gjorde i øversteprestens gård. SH 536.6

Peter lot som om han ikke interesserte seg for det som skjedde under forhøret, men han krympet seg av sorg da han hørte de grusomme hånsord og så den mishandling Jesus ble utsatt for. Dessuten var han overrasket over at Jesus ville ydmyke seg selv og sine venner ved å finne seg i en slik behandling. For å skjule sine virkelige følelser prøvde han å jatte med Jesu forfølgere i deres upassende spøk og skjemting. Men hans oppførsel virket unaturlig. Hans handlemåte var en løgn. Mens han forsøkte å snakke som om tingene ikke angikk ham, kunne han ikke holde tilbake uttrykk av harme over måten de behandlet hans Herre på. SH 537.1

For andre gang ble oppmerksomheten rettet mot ham, og igjen ble han beskyldt for å være en etterfølger av Jesus. Nå erklærte han med en ed: “Jeg kjenner ikke denne mannen.” Men han fikk enda en anledning. En time etter spurte en av øversteprestens tjenere, en nær slektning av den mannen Peter hadde hogd øret av: “Så ikke jeg deg i hagen sammen med ham?” Andre sa: “Visst er du en av dem. Du er jo galileer.” “Dialekten røper deg.” Nå ble Peter rasende. Jesu disipler var kjent for sin likefremme tale. For å føre dem som spurte ham, fullstendig bak lyset, og forsvare den rollen han prøvde å spille, fornektet han nå sin Herre med å “banne og sverge”. Igjen gol hanen. Denne gangen hørte Peter det, og han mintes Jesu ord: “Før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger.”7 SH 537.2

Knapt hadde Peter uttalt de nedverdigende edene - og det skingrende hanegal klang fremdeles i ørene hans - så snudde Jesus seg bort fra dommernes truende blikk og så på Peter. Samtidig ble Peters øyne dratt mot Jesus. I dette milde ansiktet så han dyp medlidenhet og sorg, men ingen harme. SH 537.3

Synet av det bleke, lidende ansiktet, de skjelvende leppene og blikket som var fullt av medlidenhet og tilgivelse, traff ham rett i hjertet som en pil. Samvittigheten våknet. Alt kom tilbake i minnet hans. Peter husket det løftet han hadde gitt bare noen få timer tidligere, at med sin Herre var han beredt til å gå både i fengsel og død. Han husket også hvor sorgtung han ble da Jesus sa til ham oppe på salen at han den samme natten ville fornekte sin Herre tre ganger. Peter hadde nettopp bedyret at han ikke kjente Jesus. Nå innså han med bitter sorg hvor godt Jesus kjente ham, og hvor nøyaktig han hadde lest hans innerste vesen. Jesus visste om den falskhet i hjertet som han ikke engang selv kjente til. SH 537.4

En flom av minner veltet inn over Peter. Jesu barmhjertighet, hans godhet og langmodighet, hans mildhet og tålmodighet overfor sine feilende disipler - alt sammen husket han. I sitt sinn gjenkalte han advarselen: “Simon! Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg bad for deg at din tro ikke måtte svikte.”8 Han tenkte med gru tilbake på sin egen utakknemlighet, sin falskhet og mened. Da han på ny vendte blikket mot Jesus, så han en vanhellig hånd som var løftet for å slå ham i ansiktet. Peter holdt ikke ut det han så. Fullstendig knust banet han seg vei ut. SH 537.5

Han hastet av sted i ensomhet og mørke uten å vite og uten å bry seg om hvor det bar hen. Til sist endte han opp i Getsemane. Det som hadde funnet sted der noen få timer tidligere, stod levende for ham. Han så sin Herres lidende ansikt som var merket av den blodige svetten og fordreid av sjelekval. Med bittert samvittighetsnag husket han hvordan Jesus i sorg og angst hadde kjempet alene i bønn, mens de som skulle stått sammen med ham i prøvens stund, lå og sov. Han husket hans alvorsfulle formaning: “Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse!”9 Igjen så han for seg det som fant sted under forhøret. Det var som tortur for hans blødende hjerte å vite at hån hadde lagt den tyngste byrden til Jesu ydmykelse og sorg. På dette stedet, der Jesus i dyp angst hadde utøst sin sjel for Faderen, kastet Peter seg på jorden og ønsket seg døden. SH 538.1

Det var mens Peter sov, da Jesus bød ham å våke og be, at han beredte veien for sin store synd. Alle disiplene led et stort tap ved å sove i denne skjebnesvangre stunden. Jesus visste om den ildprøven de måtte gjennom. Han visste hvordan Satan ville arbeide for å lamme deres sanser så de ikke ble beredt til prøven. Derfor gav han dem denne advarselen, Hvis disse timene i hagen var blitt brukt til å våke og be, ville ikke Peter ha vært overlatt til å stole på sin egen sviktende styrke, og han ville ikke ha fornektet sin Herre. Hadde disiplene våket sammen med Jesus i hans dype smerte, ville de vært forberedt på å se hans lidelser på korset. I noen grad ville de ha forstått hva hans overveldende sjelekval bestod i. De ville ha vært i stand til å minnes hans ord da han forutsa sin lidelse, død og oppstandelse. I den mørkeste og mest prøvende stund ville noen håpets stråler ha opplyst mørket og holdt deres tro oppe. SH 538.2