Slektenes Håp

For øverstepresten Kaifas

Aller først måtte de finne på noe å anklage ham for. Hittil hadde de ikke funnet noe som helst. Annas gav beskjed om at Jesus skulle fremstilles for Kaifas. Han hørte til saddukeerne, og noen av dem var Jesu farligste fiender. Selv om Kaifas manglet karakterstyrke, var han like hard, hjerteløs og hensynsløs som Annas. Han ville ikke sky noe middel for å rydde Jesus av veien. Det var tidlig på morgenen og svært mørkt. I lyset fra fakler og lykter drog den væpnede flokken av sted til øversteprestens palass med fangen. Mens rådsrnedlemmene holdt på å samles, spurte Annas og Kaifas ham ut igjen, men uten resultat. SH 531.2

Da rådsrnedlemmene var samlet, inntok Kaifas sin plass som Rådets leder. På hver side satt dommerne og de som var særlig interessert i forhøret. De romerske soldatene stod vakt på plattformen nedenfor. Ved siden av den opphøyde plassen der øverstepresten satt, stod Jesus. Folkemengden hadde blikket festet på ham. Det rådde en intens spenning. I hele forsamlingen var Jesus den eneste som var rolig og fattet. Selve luften omkring ham syntes å være gjennomtrengt av en hellig innflytelse. SH 531.3

Kaifas betraktet Jesus som sin rival. Den iver folket viste for å høre Jesus, og deres tilsynelatende villighet til å ta imot hans lære, hadde vakt bitter misunnelse hos øverstepresten. Men når Kaifas nå betraktet fangen, ble han slått av beundring for hans edle og verdige holdning. Han følte seg overbevist om at denne mannen hadde spesiell forbindelse med Gud. I neste øyeblikk avviste han hånlig denne tanken. Så hørtes stemmen hans da han med et spottende og hovmodig tonefall forlangte at Jesus skulle gjøre et av sine store mirakler for dem. Men Jesus lot som om han ikke hørte det. Folket sammenlignet den opphissede og hatske opptreden av Annas og Kaifas med Jesu rolige og majestetiske holdning. Selv i denne forherdede folkemassens sinn trengte dette spørsmålet seg frem: Skal denne mannen som er så lik Gud i sitt vesen, dømmes som forbryter? SH 531.4

Kaifas merket stemningen som preget folkemengden, og derfor fremskyndet han forhøret. Det rådde stor forvirring blant Jesu fiender. De var oppsatt på å sikre seg at han ble domfelt, men de visste ikke hvordan de skulle få det til. Rådsmedlemmene var delt mellom fariseerne og saddukeerne. Det var bittert fiendskap og strid mellom dem. Visse omstridte punkter torde de ikke berøre av frykt for krangel. Med noen få ord kunne Jesus ha satt deres fordommer opp mot hverandre, og kunne på den måten ha vendt deres forbitrelse bort fra ham selv. Kaifas var klar over dette, og han ville unngå at det oppstod strid. SH 531.5

Det var rikelig med vitner til stede som kunne bevise at Jesus hadde gått hardt ut mot prestene og de skriftlærde, og at han hadde kalt dem hyklere og mordere. Men det var ikke hensiktsmessig å bringe frem slike vitnemål. I sine skarpe sammenstøt med fariseerne hadde saddukeerne brukt et lignende språk overfor dem, og et slikt vitnemål ville ikke ha noen vekt hos romerne, som selv følte avsky for fariseernes hykleri. Det var mange beviser for at Jesus ikke hadde tatt hensyn til jødenes vedtekter og hadde talt respektløst om mange av deres forordninger. Men når det gjaldt vedtekter, var fariseerne og saddukeerne nærmest dødsfiender. Heller ikke dette ville ha noen vekt hos romerne. Kristi fiender våget ikke å anklage ham for sabbatsbrudd, for at ikke en undersøkelse skulle åpenbare hva slags virksomhet han drev. Hvis hans helbredelsesundere ble gjort kjent, ville det ødelegge den planen prestene hadde lagt. SH 532.1

Falske vitner var blitt bestukket for å anklage Jesus for å egge til opprør og prøve å grunnlegge en uavhengig stat. Men deres vitnesbyrd viste seg å være svevende og motstridende. Under forhøret motsa de sine egne uttalelser. SH 532.2

Tidlig i sin virksomhet hadde Jesus sagt: “Riv ned dette templet, og jeg skal reise det opp på tre dager.” I profetisk billedspråk hadde han på den måten forutsagt sin egen død og oppstandelse. “Han talte om sitt legemes tempel.”2 Dette hadde jødene oppfattet bokstavelig, som om det henviste til templet i Jerusalem. Av alt det Jesus hadde sagt, fant prestene ikke noe som de kunne benytte mot ham, uten dette. Ved å mistolke denne uttalelsen håpet de å oppnå en fordel. SH 532.3

Romerne hadde tatt del i gjenoppbyggingen og utsmykkingen av templet, og de var meget stolte av det. Enhver forakt for templet ville sikkert vekke deres harme. På dette feltet kunne romere og jøder, fariseere og saddukeere finne hverandre, for alle hadde stor ærbødighet for templet. SH 532.4

Når det gjaldt dette punktet, fant man to vitner som ikke var så motstridende i sine vitnesbyrd som de andre hadde vært. Den ene av dem, som var blitt betalt for å anklage Jesus, uttalte: “Denne mannen har sagt: Jeg kan rive ned Guds tempel og bygge det opp igjen på tre dager.” Slik ble Jesu ord feilsitert. Var de blitt gjengitt nøyaktig, ville de ikke ha ført til domfellelse, selv ikke i Det høye råd. Hadde Jesus vært et vanlig menneske slik som jødene hevdet, ville hans uttalelse bare ha tydet på en meningsløs og skrytende arroganse. Men å få det til å være gudsbespottelse, ville være uråd. Selv om ordene ble feilaktig gjengitt av de falske vitnene, inneholdt de ikke noe som romerne ville betrakte som en forbrytelse som fortjente dødsstraff. SH 532.5

Tålmodig hørte Jesus på de motstridende vitnemål. Han kom ikke med et ord til selvforsvar. Til sist ble hans anklagere forvirret og rasende. Forhøret førte ikke til noe. Det så ut til at deres intrigespill skulle mislykkes. Kaifas var desperat. Nå fantes det bare en eneste utvei: Jesus måtte tvinges til å dømme seg selv. Øverstepresten reiste seg fra dommersetet. Ansiktet var fordreid av sinnsopprør, og hans stemme og opptreden viste tydelig at hvis det hadde stått til ham, ville han slått ned fangen som stod foran ham. “Har du ikke noe å si til det de anklager deg for?” utbrøt han. SH 533.1

Jesus holdt seg taus. “Han ble mishandlet, men bar det ydmykt; han åpnet ikke sin munn, lik lammet som føres bort for å slaktes, lik sauen som tier når den klippes. Han åpnet ikke sin munn.” SH 533.2