Alfa og Omega 3

20—Jesaja får profetkall

Under kong Ussias lange regjeringstid opplevde Judas og Benjamins land en slik tilstand som det ikke hadde vært under noen konge siden Salomo døde nesten to hundre år tidligere. I mange år regjerte kongen på en forstandig måte. Himmelen stod ham bi, og hans krigshær gjenerobret en del av det landområde som tidligere var gått tapt. Han gjenreiste og befestet forskjellige byer, og landet styrket sin posisjon blant nabofolkene. Handelen blomstret, og rikdommer fra mange land strømmet til Jerusalem. «Kongens ry nådde vidt omkring, for han fikk hjelp på underfull vis, så hans makt ble stor.» AoO3 140.1

Den materielle velstand ble imidlertid ikke fulgt opp av en tilsvarende åndelig fornyelse. Tempeltjenesten fortsatte som tidligere, og folk i stor mengde strømmet til for å tilbe den levende Gud. Men ydmykhet og oppriktighet vek gradvis plassen for stolthet og formalisme. Om Ussia selv st Ar det skrevet: «Men da han hadde fått stor makt, ble hans hjerte fullt av hovmod, så han bar seg ille at og ble troløs mot Herren sin Gud.» AoO3 140.2

Ussia dristet seg til å begå en synd som ble skjebnesvanger for ham. Kongen trosset Herrens uttrykkelige befaling om at bare Arons etterkom-mere måtte gjøre prestetjeneste, og han gikk inn i helligdommen for å brenne røkelse på røkelsesalteret. Øverstepresten Asarja og hans med-hjelpere protesterte og bad ham oppgi sitt forsett. De sa til ham: «Du har vært troløs, og det gir deg ingen ære hos Herren din Gud.» ¹ AoO3 140.3

Ussia ble rasende over at han — selve kongen — skulle bli irettesatt pA denne måten. Men han fikk ikke lov A vanære helligdommen og trosse den samstemmige protesten tra dem som hadde autoritet. Mens han stod der, sint og trassig, ble han plutselig rammet av Guds straffedom. Spedalskhet brøt ut på pannen hans. Han flyktet i forskrekkelse og gikk aldri mer inn i tempelforgården. AoO3 140.4

Ussia var spedalsk helt til sin døds-dag noen år senere, og var dermed et levende vitnesbyrd oin hvor uklokt det er å sette seg opp mot et tydelig: «Så sier Herren!» Hverken hans høye posisjon eller hans lange tjenestetid kunne veie opp for den formastelige synden som skjemmet de siste år av hans regjering og nedkalte himmelens straffedom over ham. AoO3 141.1

Gud gjør ikke forskjell på folk. «Den som synder med forsett, spotter Herren, enten det er en innfødt israe-litt eller en innflytter, og han skal ut-ryddes av sitt folk.» ² AoO3 141.2

Det syntes som om straffen over Ussia hadde en dempende virkning på sønnen hans. Jotam bar et tungt an-svar i de siste år av sin fars regjerings-tid og ble konge etter ham. «Jotam gjorde det som var rett i Herrens øyne, akkurat som hans far Ussia hadde gjort. Men offerhaugene ble ikke nedlagt. Folket fortsatte å slakte og brenne offerdyr på haugene.» ³ AoO3 141.3