Alfa og Omega 3
I landflyktighet
I stedet for å angre det onde som hadde ført til rikets forfall, holdt Me-nahem ikke opp med «de syndene som Jeroboam, Ncbats sønn, hadde fått israelittene med på». Hans etterfølgere, Pekahja og Pckah, gjorde også «det som var ondt i Herrens øyne». På den tiden Pckah var konge i Israel, han regjerte i tjue år, invaderte assyrerkongen Tiglat-Pileser Israelsriket og førte et stort antall fanger bort fra de stammene som levde i Ga-lilea og på østsiden av Jordan. Han bortførte Ruben-sønncnc og Gadsønnene og halvparten av Manasses stamme sammen med andre av inn-byggerne i Gilcad og Galilea, hele Naftali-landet. De ble spredt blant hedningene i land langt borte fra Palestina.» 18 AoO3 132.2
Nordriket overvant aldri følgene av dette fryktelige slaget. De få som ble igjen, opprettholdt landets styre og stell, men hadde ingen reell makt. Bare én konge regjerte etter Pekah. Det var Hosea. Snart skulle riket for-svinne for alltid. Men i denne sorgens og fortvilelsens stund var Gud fortsatt barmhjertig. Han gav folket enda en anledning til å oppgi avgudsdyrkelsen. I Hoseas tredje regjeringsår kom den gode kong Hiskia på tronen i Juda. Så raskt som det var mulig gjennomførte han betydelige reformer i tempeltjenesten i Jerusalem. Blant annet ble det gjort forberedelser til å feire påsken. Ikke bare Judaog Benjamin-stammene ble innbudt, de som Hiskia var salvet til konge over, men også alle stammene fra Nordriket. Det ble sendt ut et opprop til hele Israel, fra Be’er-Sjeba til Dan, at folk skulle komme og holde påske i Jerusalem for Herren, Israels Gud. For de hadde ikke feiret denne hoytiden i samlet nokk, slik det var foreskrevet. AoO3 132.3
Sendebudene løp nå av sted med brevene fra kongen og hans stormenn. Etter kongens ordre drog dc omkring i hele Israel og Juda og kunngjorde: «Israelitter, vend om til Herren, Abrahams, Isaks og Israels Gud, så han kan vende seg til dere, en rest som er sluppet ut av assyrerkongens hånd. Vær nå ikke stridlynte som fedrene deres! Gi Herren hånden og kom til hans helligdom, som han har helliget for alle tider. Tjen Herren deres Gud, så hans brennende vrede kan vende seg bort fra dere. For når dere vender om til Herren, skal deres brødre og sønner møte barmhjertighet hos dem som holder dem fanget, så de får komme tilbake til dette landet . For Herren deres Gud er nådig og barmhjertig. Han vil ikke vende sitt ansikt bort fra dere, så sant dere vender om til ham.» 19 AoO3 133.1
Ilbudene som Hiskia sendte av sted, brakte budskapet fra by til by i Efraim og Manasse og helt til Sebulon. Israel burde ha betraktet denne innbydelsen som en oppfordring til å angre og vende om til Gud. Men resten av de ti stammene som fremdeles bodde i det område som en gang utgjorde det blomstrende Nordriket, behandlet de kongelige sendebud med likegyldighet og endog forakt. «Men folk bare lo av dem og spottet dem.» Del var likevel noen som med glede tok imot innbydelsen. Det var noen få fra Asjer, Manasse og Sebulon som ydmyket seg og kom til Jerusalem for å feire dc usyrede brøds høytid. AoO3 133.2
Omkring to år senere drog assyrerhæren under ledelse av kong Salmanassar mot Samaria. Under beleiringen som fulgte, omkom et stort antall innbyggere på grunn av sult og sykdom, eller de ble drept av fienden. Byen og landet ble erobret, og de som var igjen av de ti stammene, ble ført bort som fanger og spredt omkring i assyrerriket. AoO3 133.3
Ødeleggelsen av Nordriket var en direkte straffedom fra himmelen. Gud benyttet bare assyrerne til å fullbyrde sin vilje. Gjennom Jesaja, som begynte å profetere kort før Samaria falt, sa Herren at assyrerhæren er «riset jeg bruker i min vrede». «Staven i hans hånd,» sa han, «er min harme.» 20 AoO3 133.4
Israel syndet grovt «mot Herren sin Gud.... Og de gjorde mye annet ondt som vakte harme hos Herren». «De ville ikke høre. ... De forkastet hans forskrifter, de ringeaktet den pakten han hadde sluttet med deres fedre, og de advarslene han hadde gitt dem.... De brydde seg ikke om alle de bud som Herren deres Gud hadde gitt dem. De laget seg støpte bilder, to kalver, og reiste en Asjera-pæl. De bøyde seg og tilbad hele himmelens hær og dyrket Ba’al.» I trass nektet de å angre. Derfor var det at Herren «f6r hardt fram mot dem, overgav dem til ransmenn og kastet dem fra seg til slutt». Dette var i samsvar med de klare advarsler han hadde sendt «gjennom alle sine tjenere profetene». Israelittene ble ført bort fra sitt land til Assyria. «Dette skjedde fordi de ikke ville hore på Herren sin Gud, men brøt hans pakt og alle de bud som Moses, Herrens tjener, hadde gitt dem. » 21 AoO3 133.5
Det lå både visdom og barmhjertighet bak Herrens beslutning om å straffe de ti stammene så hardt. Ved å spre dem blant hedningene ville han prøve å oppnå den hensikt med dem som ikke lenger var mulig i deres fedreland. Han vil gjennomføre sin plan om å frelse alle som vil ta imot benådning ved troen på menneskehetens frelser. Gjennom de lidelser Israel måtte gjennomgå, gjorde han det mulig å åpenbare sin herlighet blant alle folk på jorden. Det var ikke alle av de bortførte fangene som nektet å gå i seg selv. Noen av dem hadde hele tiden vært tro mot Gud, og andre ydmyket seg for ham. Gjennom disse — «den levende Guds barn» 22 — ville han gjøre sin karakter og sin gode lov kjent for mange i assyrerriket. AoO3 134.1