Alfa og Omega 3
Jona flykter fra ansvaret
Herren valgte profeten Jona, sonn av Amittaj, til denne oppgaven. Slik lød Herrens ord til ham: «Stå opp, ga til storbyen Ninive, og rop ut over den at jeg har sett ondskapen der!» AoO3 119.4
Når profeten tenkte på det vanskelige og tilsynelatende umulige oppdraget, ble han fristet til å tvile på om det egentlig var et fornuftig kall. Menneskelig sett ville han ikke oppnå noe ved å forkynne et slikt budskap i den stolte byen. For et øyeblikk glemte han at den Gud han tjente, er vis og allmektig. Mens han nølte og tvilte, gjorde Satan ham motlos. Jona ble grepet av redsel og gjorde seg klar ul å rømme til Tarsis. Han drog ned ul jaffa, og da han fant et skip som lå klart for avgang, betalte han toi reisen og gikk om bord. AoO3 119.5
Da Herren gav Jona oppdraget, ia han på ham et tungt ansvar. Men han som hadde bedt ham å gå, var i stand til å styrke sin tjener og Ia hans gjerning lykkes. Hvis profeten hadde adlydt uten forbehold, ville han blitt spart for mange bitre erfaringer og hadde høstet store velsignelser. Men Herren sviktet ikke Jona i hans dype fortvilelse. Som et resultat av gjen-tatte prøver og merkelige opplevelser gjenvant han sin tillit til Gud og hans grenseløse makt til å frelse. AoO3 119.6
Hvis Jona hadde stanset og tenkt rolig over situasjonen da han fikk kallet første gang, ville han ha innsett hvor tåpelig det var å prøve å flykte fra ansvaret. Han fikk heller ikke lov å fortsette den desperate flukten særlig lenge. «Men Herren sendte en sterk storm over havet.» Det blåste så hardt at skipet holdt på å bli knust. Da ble sjøfolkene redde og ropte hverpå sin gud. For å lette skipet kastet de lasten på sjøen. Jona var gått ned i skipet og lå og sov fast. AoO3 120.1
Mens mannskapet tryglet sine hedenske guder om hjelp, ble Jona oppsøkt av den dypt fortvilte skipsføreren som sa til ham: «Hvordan kan du ligge og sove så godt? Stå opp og rop til din gud! Kanskje guden vil komme oss i hu, så vi ikke går under.» AoO3 120.2
Men den mannen som hadde forlatt pliktens vei, kunne ikke bringe hjelp ved sine bønner. Besetningsmedlemmene trodde at den kraftige stormen var et uttrykk for gudenes vrede. Som en siste utvei bestemte de seg for å kaste lodd, «så vi får vite hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss»! Loddet falt på Jona. Da sa de til ham: «Si oss hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss! Hva ærend er du ute i, og hvor kommer du fra? Hvilket land er du fra, og hvilket folk horer du til?» Han svarte: «Jeg er hebreer, og jeg dyrker Herren, himmelens Gud, han som har skapt havet og fastlandet.» AoO3 120.3
Da ble sjøfolkene grepet av en stor redsel og sa til ham: «Hva er det du har gjort?» For de visste at han hadde rømt fra Herren; det hadde han fortalt dem. AoO3 121.1
«Hva skal vi gjøre med deg,» sa de, «så havet kan legge seg?» For havet ble mer og mer opprørt. Han svarte: «Ta og kast meg i havet, så skal det stilne! For jeg vet at det er for min skyld den sterke stormen er kommet over dere.» AoO3 121.2
Sjøfolkene prøvde å ro tilbake til land, men de greide det ikke, for sjøen slo sterkere og sterkere mot dem. Da ropte de til Herren: «Å, Herre, la oss ikke gå under fordi denne mannen skal dø, og la ikke uskyldig blod komme over oss! For du, Herre, har gjort som du vil.» AoO3 121.3
Så tok de Jona og kastet ham på sjøen. Da holdt havet opp å rase, og folkene ble grepet av stor frykt for Herren. De ofret slaktoffer til Herren og gav løfter. Herren sendte en stor fisk som slukte Jona; og han var i fis-kens buk i tre dager og tre netter. Jona bad til Herren sin Gud fra fiskens buk. Han sa: AoO3 121.4
«Jeg kalte på Herren i min nød, og han bønnhørte meg. Jeg ropte fra dødsrikets dyp, og du hørte min røst. Du kastet meg i dypet midt på havet, og strømmen omgav meg. Dine bren-ninger og bølger slo alle over meg. Jeg tenkte: Jeg er støtt bort fra deg. Skal jeg aldri mer få se ditt hellige tempel? Vannet nådde meg helt til halsen, havdypet omsluttet meg på alle kanter. Tang slynget seg om mitt hode. Til fjellenes grunn f6r jeg ned. Jordens bommer lukket seg etter meg for alltid. Men, Herre min Gud, du førte meg levende opp av graven. Da min sjel var kraftløs, kom jeg Herren i hu, og min bønn nådde opp til deg, til ditt hellige tempel. De som dyrker falske og gagnløse guder, har oppgitt sin troskap mot deg. Men jeg vil ofre til deg med takkesang. Det jeg har lovt, vil jeg holde. Frelsen kommer fra Herren.» AoO3 121.5
Endelig hadde Jona lært at «hos Herren er det frelse».3 Utfrielsen kom da han angret og tok imot Guds frelsende nåde. Jona ble utfridd fra det faretruende dyp og ble kastet opp på tørt land. AoO3 121.6