Alfa og Omega 3

Gud forkastet dem ikke

Da Herren så at de hadde ydmyket seg, kom hans ord til Sjemaja, og det lød så: «Siden de har ydmyket seg, vil jeg ikke gjøre ende på dem; jeg lar dem så vidt slippe unna. Min harme skal ikke bli utøst over Jerusalem gjennom Sjisjak. Men de må underkaste seg ham, og da skal de få merke forskjellen på å tjene meg og å tjene kongene i andre land.» AoO3 15.1

Så rykket egypterkongen Sjisjak mot Jerusalem. Han tok alle skattene både i Herrens hus og i kongens slott. Han tok også alle gullskjoldene som Salomo hadde fått laget. I stedet fikk kong Rehabeam laget bronseskjold, og han satte høvdingene over livvakten som voktet slottsporten, til å ta vare på dem. «Fordi Rehabeam ydmyket seg, vendte Herrens vrede seg fra ham. Han ville ikke helt gjøre ende på ham. Det fantes da enda noe godt i Juda.» AoO3 15.2

Da straffedommen ble trukket til-bake, og nasjonen enda en gang hadde fremgang, var det mange som glemte sin frykt og falt tilbake i av-gudsdyrkelse. Blant disse var også kongen. Selv om hun ble ydmyket da ulykken rammet, ble det ikke til noe avgjørende vendepunkt i hans liv. Han glemte det Gud ville lære ham, og falt tilbake i de synder som hadde brakt straffedom over landet. Det gikk noen få år som var alt annet enn lyse, da kongen «gjorde det som var ondt; for han Ia ikke vinn på å søke Herren». Så gikk Rehabeam til hvile hos sine fedre. Han ble gravlagt i Davids-byen, og hans sønn Abia ble konge etter ham. AoO3 15.3

Da Rehabeam kom på tronen og ri-ket ble delt, gikk det tilbake med Isra-els storhet og anseelse, og de gjenvant den aldri fullt ut. I de århundrer som fulgte, var det tider da det satt menn med høyverdig moral og klar døm-mekraft på Davids trone. Så lenge disse kongene regjerte, fikk nabofol-kene del i de velsignelser som hvilte over Juda-folket. I visse perioder ble Guds navn opphøyet over alle falske guder, og hans lov ble holdt i ære. AoO3 16.1

Fra tid til annen var det fremtre-dende profeter som støttet kongene og oppfordret folket til fortsatt å være trofaste. Men det onde frøet som alle-rede begynte å spire da Rehabeam kom på tronen, ble aldri fullstendig utryddet. Det folket som en gang hadde hatt så stor gunst hos Gud, sank til tider så dypt at de ble til spott og spe blant hedningene. AoO3 16.2

Til tross for avgudsdyrkernes avvik ønsket Gud å gjøre alt som stod i hans makt for å redde det delte riket fra å gå fullstendig til grunne. Etter som årene gikk, så det ut som om hans vilje med Israel ble krysset av mennesker som var kontrollert av demoniske krefter. Likevel kom hans opphøyede hensikt til uttrykk da det utvalgte fol-ket ble ført i fangenskap og senere frigitt. AoO3 16.3

Delingen av riket var bare begyn-nelsen til et viktig avsnitt i Israels his-torie, da Guds langmodighet og nåde ble tydelig åpenbart. På grunn av nedarvede og tilegnede tilbøyeligheter til å gjøre det onde, måtte de utholde lidelsens smeltedigel for at Gud kunne rense seg et spesielt folk som var ivrig etter å gjøre det gode. Til slutt ville de erkjenne: «Ingen er som du, Herre. Stor er du, stort og mektig er ditt navn. Hvem må ikke frykte deg, folkenes konge, slik som det sømmer seg? For blant alle vismenn hos folkene, i alle riker er det ingen som du.... Men Herren, han er i sann-het Gud, en levende Gud og en evig konge.» ¹ AoO3 16.4

Avgudsdyrkerne skulle til slutt for-stå at de falske guder ikke kunne hjel-pe eller frelse. «De guder som ikke skapte himmel og jord, skal forsvinne fra jorden og ikke finnes under him-melen.» ² Mennesket kan bare finne fred og hvile i troskap mot den levende Gud, han som har skapt alt, og hersker over alt. Til slutt ville de i Israel og Juda som var blitt straffet og hadde angret, samstemmig fornye sin pakt med Allhærs Herre, deres fedres Gud, og kunngjøre: AoO3 16.5

«Herren skapte jorden med sin kraft, han grunnla fastlandet i sin vis-dom og utspente himmelen med kyn-dig hånd. Når han tordner, bruser vannet i himmelen, han lar skodde stige opp fra jordens ende, han lar ly-nene blinke og regnet falle og sender vinden fra dens opplagsrom. Alle mennesker er dumme og uforstandige. Hver gullsmed må skamme seg over sine gudebilder; hans støpte bilder er løgn, det er ikke ånd i dem. Gagnløse er de, et verk som spottes, i regnskapsstunden er det ute med dem. Slik er ikke han som er Jakobs del, for det er han som skaper alt. Israel er hans egen stamme. Herren, Allhærs Gud, er hans navn.» ³ AoO3 16.6