Alfa og Omega 3

Israel forkaster Messias

I over tusen år hadde det jødiske folk ventet på Frelseren som de hadde fått løfte om. Deres lyseste forhåpninger var knyttet til denne begivenhet. I tusen år hadde hans navn hatt den sentrale plass i sang og profeti, i tempelritualer og i husandakter. Men da han kom, anerkjente de ham ikke som den Messias som de hadde ventet på. «Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham.» Verdslige som de var i sinn og tanke, så de på ham som hele himmelen elsket, bare som «et rotskudd av tørr jord». «Han hadde ingen herlig skikkelse, vi gledet oss ikke ved synet av ham.» ¹¹ AoO3 383.5

Måten Jesus fra Nasaret levde på blant jødefolket, var i seg selv en irettesettelse for deres selviskhet slik den kom til syne da de nektet å anerkjenne hans rettmessige krav som eier av vingården han hadde satt dem til å skjøtte. De hatet hans sannhetskjærlige og gudfryktige eksempel, og da den avgjørende prøven kom, den som gjaldt lydighet til evig liv eller ulydighet til evig død, forkastet de Israels Hellige og ble skyldige i korsfestelsen på Golgata. AoO3 384.1

Det var ved slutten av sin livsgjerning på jorden at Kristus fortalte lignelsen om vingården. Det var for å gjøre de jødiske lærerne oppmerksomme på de rike velsignelser som Israel hadde fått del i, og at Gud derfor hadde rett til å kreve lydighet av dem. Klart og enkelt påviste han hvilke store planer Gud hadde med dem, planer som kunne ha blitt til virkelighet hvis de hadde vært lydige. Han fjernet sløret som skjulte fremtiden, og lot dem få se hvordan hele folket forspilte hans velsignelser og førte ulykke over seg selv, fordi de unnlot å gjøre hans vilje. AoO3 384.2

Jesus sa til dem: «En husbond plantet en vingård og satte opp et gjerde rundt den, gravde ut en vinpresse i den og bygde et vakttårn. Så forpaktet han vingården bort til noen vindyrkere og reiste ut av landet.» Jesus talte her om «vingården til Herren, Allhærs Gud», som profeten Jesaja flere århundrer tidligere hadde omtalt som «Israels hus».¹² AoO3 384.3

Så fortsatte han: «Da det led mot frukttiden, sendte han sine tjenere til forpakterne for å få avlingen sin. Men de grep tjenerne og slo en av dem, drepte en annen og steinet en tredje. Han sendte da ut andre tjenere, flere enn første gangen, men de gjorde det samme med dem. Til slutt sendte han sin sønn til dem, for han tenkte: Min sønn vil de ha respekt for. Men da vindyrkerne fikk se sønnen, sa de til hverandre: Der har vi arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel, så blir arven vår. Dermed grep de ham, kastet ham ut av vingården og slo ham i hjel.» AoO3 384.4

Da Kristus hadde vist prestene det som var toppen på deres ondskap, spurte han dem: «Når så vingårdens herre kommer, hva skal han da gjøre med disse vindyrkerne?» Med dyp interesse hadde prestene lyttet til fortellingen, og uten å være klar over at det gjaldt dem selv, sa de: «Disse onde menn skal han gi en ond død og forpakte vingården bort til andre, som gir ham frukten til rett tid.» AoO3 384.5

Uten å tenke over det, hadde de felt dommen over seg selv. Jesus så skarpt på dem, og av hans granskende blikk ante de at han leste deres innerste tanker. De så hans guddommelighet som lynte mot dem med en påtagelig kraft. De var klar over at forpakterne var et bilde på dem selv, og de utbrøt mekanisk: «Det må ikke skje!» Sorg full og i dypt alvor spurte Jesus: «Har dere aldri lest i skriftene: Den steinen bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein. Dette er Herrens eget verk, underfullt er det i våre øyne. Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer dets frukter. Og den som faller mot denne steinen, skal skade seg, men den som steinen faller på, skal bli knust. »¹³ AoO3 384.6

Hvis jødefolket hadde tatt imot Kristus, ville han ha avverget dommen. Men misunnelse og fanatisme hadde gjort dem uforsonlige. De var fast bestemt på at de ikke ville anerkjenne Jesus fra Nasaret som Messias. Dermed forkastet de verdens lys, og fra da av var de omgitt av det dypeste mørke. AoO3 385.1

Jødefolket fikk oppleve straffedommen som var forutsagt. Det var deres egne voldsomme og ukontrollerte lidenskaper som førte ulykken over dem. De drepte hverandre i blindt raseri. Deres opprørske stahet og stolthet gjorde de romerske erob-rerne ville av raseri. Jerusalem ble ødelagt, templet lagt i ruiner og tempelplassen pløyd opp som en åker. Judas etterkommere omkom på den grusomste måten, og millioner ble solgt som slaver i hedningeland. AoO3 385.2