Alfa og Omega 3

Der det gamle Israel sviktet

Løftet om denne velsignelsen skulle for en stor del ha gått i oppfyllelse i århundrene etter at israelittene hadde AoO3 380.3

vendt tilbake fra fangenskapet. Guds plan var at hele jorden skulle bli beredt for Kristi første komme, slik veien i dag beredes for hans annet komme. Da det ydmykende fangenskapet var slutt, gav Gud gjennom Sakarja denne forsikring til Israels folk: «Jeg vender tilbake til Sion, og midt i Jerusalem vil jeg bo. Jerusalem skal kalles Troskapsbyen, og berget til Herren, Allhærs Gud, skal kalles Det hellige fjell.» Med tanke på sitt folk sa Herren: «De skal være mitt folk, og i tro-skap og rettferdighet vil jeg være deres Gud.» ³ AoO3 380.4

Disse løftene var gitt på betingelse av lydighet. Israelittene måtte legge bort de syndene som hadde preget dem før fangenskapet. «Fell rettferdige dommer!» formante Herren dem som holdt på med gjenreisningsarbeidet. «Vis godhet og barmhjertighet, enhver mot sin bror! Dere skal ikke undertrykke enker og farløse, fremmede og nødlidende, og ingen av dere skal i sitt hjerte tenke ut ondt mot andre.» «Tal sannhet, enhver med sin neste! På tinget skal dere felle dommer som hviler på sannhet og skaper fred.» ⁴ AoO3 380.5

De som ville etterleve disse prinsippene for rettferd, skulle bli rikt lønnet både materielt og åndelig. Herren sa: «I fred skal de så; vintreet skal bære frukt, jorden skal gi grøde og himmelen dugg. De som er igjen av dette folket, skal få alt dette i eie. Likesom dere har vært en forbannelse mellom folkeslagene, du Juda-ætt og du Israels-ætt, skal dere bli til en velsignelse når jeg frelser dere.» ⁵ AoO3 381.1

Under fangenskapet i Babylonia ble israelittene grundig kurert for trangen til å tilbe utskårne bilder. Da de var kommet tilbake fra fangenskapet, var de svært lydhøre til undervisningen i religion, og de studerte flittig det som var skrevet i loven og profetene om tilbedelsen av den sanne Gud. AoO3 381.2

Da templet var blitt gjenreist, kunne tempeltjenesten igjen fungere etter forskriftene. Under ledelse av Serubabel, Esra og Nehemja lovte de gjentatte ganger at de ville holde alle Herrens bud og forskrifter. Den velstand de opplevde etter dette, viste tydelig at Gud var villig til å ta imot dem på ny og tilgi dem. I sitt skjebnesvangre kortsyn sviktet de gang på gang når det gjaldt å holde fast på de store fremtidsplanene Gud hadde for dem. I egenkjærlighet tilegnet de seg de godene som skulle ha gitt legedom og åndelig liv til utallige mennesker. AoO3 381.3

Denne forsømmelsen med å oppfylle Guds hensikt kom klart til syne på Malakis tid. Strengt og bestemt grep Herrens sendebud fatt i de onder som gjorde at Israel mistet sin materielle velstand og åndelige kraft. Profeten sparte hverken prestene eller folket når han gikk i rette med overtrederne. Gjennom profeten Malaki gjorde Herren det klart at de ikke måtte glemme det de hadde lært i tiden som var gått, og at de trofast skulle holde den pakten som Herren hadde sluttet med Israels ætt. Bare hvis de angret dypt og ekte, kunne Gud velsigne dem. «Prøv å vinne Guds velvilje,» formante profeten dem, «så han kan være nådig mot oss.» ⁶ AoO3 381.4

Frelsesplanen skulle likevel ikke slå feil fordi Israel sviktet. Selv om folk ikke gav akt på det profeten sa, ville Herrens planer bli gjennomført slik han hadde bestemt. «Fra lengst i øst til lengst i vest er mitt navn stort blant folkeslagene,» sa Herren gjennom sin budbærer. «Alle steder brenner de rene offer som de bærer fram for meg; for mitt navn er stort blant folkeslagene.» ⁷ AoO3 381.5

Pakten om «liv og fred» som Gud hadde opprettet med Levi-sønnene, ville ha ført til ufattelige velsignelser hvis de hadde holdt den. Nå tilbød han å fornye denne pakten med dem som en gang hadde vært åndelige ledere, men som på grunn av synd var blitt «ringeaktet og små for hele folket».⁸ AoO3 381.6

I alvorlige vendinger fikk ugjer-ningsmenn varsel om at det ville komme en dommens dag, og at Gud da hurtig ville gjøre ende på hver eneste lovovertreder. Likevel var ikke alt håp ute. Malakis forutsigelser om en kommende dom inneholdt også kall med oppfordring til de ubotferdige om å slutte fred med Gud. Herren sa: «Vend tilbake til meg, så skal jeg vende meg til dere.» ⁹ AoO3 381.7

Man skulle tro at alle ville ta imot en slik innbydelse. Himmelens Gud bønnfaller sine villfarne barn om å komme tilbake til ham og på ny sam-arbeide med ham for å fremme hans verk på jorden. Herren rekker ut sin hånd for å ta deres hånd og hjelpe dem inn på selvfornektelsens og forsakelsens smale vei og gi dem arvelodd som sine sønner og døtre. Vil de gi etter for kallet? Vil de innse at dette er deres eneste håp? AoO3 382.1

Så tragisk det er at israelittene på Malakis tid var så uvillige til straks å ydmyke seg for Gud i lydighet og villig samarbeid! Svaret de gav, avslører deres selvrettferdighet. «Hvordan skal vi vende tilbake?» AoO3 382.2

Herren gjør nå folket oppmerksom på en av de mest fremtredende synder blant dem. «Kan et menneske røve noe fra Gud?» spør han. «For dere bedrar meg.» Det ulydige folket kan ennå ikke innse sin synd, og de spør: «Hva er det vi har røvet fra deg?» AoO3 382.3

Klart lyder Herrens svar: «Tienden og avgiftene! Forbannelse hviler over dere som bedrar meg, det gjelder hele folket! Bring hele tienden til forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv meg på denne måten, sier Herren, Allhærs Gud. Da skal jeg åpne himmelens luker og øse ut over dere velsignelse i rikt mål. Jeg vil skremme gresshoppene bort fra dere, så de ikke ødelegger grøden på marken; frukten skal ikke slå feil på vintrærne i hagen, sier Herren, Allhærs Gud. Da skal alle folkeslag prise dere lykkelige, for da har dere et ønskeland, sier Herren, Allhærs Gud.» ¹⁰ AoO3 382.4

Gud velsigner menneskenes arbeid for at de skal kunne gi ham tilbake det som tilhører ham. Han gir dem solskinn og regn og får grøden til å gro. Han gir helse og mulighet til å skaffe midler til livets opphold. Alle velsignelser kommer fra hans gavmilde hånd. Han vil at de skal vise sin takknemlighet ved å gi tilbake til ham det han skal ha i form av tiende og gaver, takkofre, frivillige ofre og skyldofre. De skal vie sine midler til hans tjeneste, så hans vingård ikke skal ligge brakk og øde. De skal tenke på hva Herren ville gjøre hvis han var i deres sted. De skal legge alle sine vanskeligheter frem for ham i bønn. De skal vise uselvisk interesse for å fremme hans sak overalt i verden. AoO3 382.5

Til slutt lærte israelittene at virkelig fremgang er avhengig av lydighet mot Guds lov. Det skjedde gjennom slike budskaper som ble formidlet av Malaki, den siste profeten i Det gamle testamente, og også gjennom undertrykkelse fra hedenske fiender. Men for mange av dem var lydighet ikke basert på tro og kjærlighet, for de hadde selviske motiver. Hensikten med deres tjeneste var å oppnå nasjonal storhet. Det utvalgte folket ble ikke verdens lys, men isolerte seg fra verden som et vern mot avgudsdyrkelse. AoO3 382.6

Grensene Gud hadde satt da han forbød sitt folk å gifte seg med hed-ningene, og forbudet mot å ta del i na-bofolkenes avgudsdyrkelse, ble fordreid og benyttet som påskudd til å bygge en mur mellom israelittene og alle andre folk. Dette førte til at andre gikk glipp av nettopp de velsignelsene som Gud hadde pålagt Israel å formidle til verden. AoO3 383.1

Samtidig ble jødene skilt fra Gud på grunn av synd. De var ikke i stand til å fatte den dype åndelige betydning av deres symbolske tjeneste. I sin selvrettferdighet stolte de på sine egne gjerninger og på selve ofrene og sere-moniene i stedet for å sette sin lit til ham som alt dette pekte frem til. Idet de strevde for å «bygge opp sin egen rettferdighet», forskanset de seg bak en form for selvtilstrekkelig formalisme. De hadde ikke Den Hellige And og Guds nåde, og prøvde å råde bot på dette ved en streng overholdelse av de religiøse seremonier og forskrifter. Likevel var de ikke tilfreds med de forskriftene som Gud selv hadde gitt dem, men gjorde Guds bud byrdefulle ved å føye til utallige krav som de selv hadde funnet på. Jo lenger de kom bort fra Gud, desto strengere overholdt de disse vedtektene. AoO3 383.2

Med alle disse byrdefulle pålegg var det umulig for folk å holde loven. Rettferdighetens store prinsipper som var fremsatt i de ti bud, og de store sannheter som ble fremstilt i den symbolske tjenesten, ble forkludret og begravd under en haug av menneskelige tradisjoner og påbud. De som virkelig ønsket å tjene Gud, og som prøvde å etterleve hele loven slik den var påbudt av prestene og lederne, stønnet under den tunge byrden. AoO3 383.3

Selv om Israel som et folk lengtet etter at Messias skulle komme, var de så fremmed for Gud i holdning og handling at de slett ikke hadde noe virkelig begrep om befrieren som var lovt, og om hans karakter eller misjon. I stedet for å lengte etter utfrielse fra synd og et liv i hellighet og fred, var de helt opptatt av å bli befridd for landets fiender og å kunne gjenvinne verdslig storhet og styrke. De ventet at Messias skulle komme som erobrer, bryte alle åk og gjøre Israel til en verdensmakt. På denne måten lyktes det Satan å påvirke folket så de forkastet Frelseren da han kom. Deres stolthet og deres forkjærte oppfatning av hans karakter og misjon hindret dem i å kunne foreta en riktig vur-dering av bevisene på at han var Messias. AoO3 383.4