Alfa og Omega 3

Med kurs for Jerusalem

Nå var alle klar til å dra. Foran seg hadde de en reise som ville ta flere må-neder. Mennene hadde koner og barn med og alle deres eiendeler. Dessuten hadde de med seg store skatter til templet og tjenesten der. Esra var klar over at fienden lå på lur langs veien for å plyndre og drepe ham og reisefølget hans. Likevel ville han ikke be kongen om væpnet beskyttelse. Han forklarte det slik: «Jeg skammet meg over å be kongen om stridsmenn og hestfolk til å hjelpe oss mot fiender på veien. Vi hadde jo sagt til ham at vår Gud holder sin hånd over alle som søker ham, og gjør vel imot dem, men at han lar sin makt og sin vrede ramme alle som vender seg bort fra ham.» AoO3 326.2

Esra og de som var med ham, så her en anledning til å opphøye Guds navn blant hedningene. Troen på den levende Guds kraft ville bli styrket hos israelittene hvis de nå viste ubetinget tillit til sin guddommelige leder. Derfor bestemte de seg for å sette hele sin lit til ham. De ville ikke be om noen livvakt. De ville ikke at hedningene skulle få inntrykk av at den ære som bare tilkommer Gud, var avhengig av menneskelig styrke. De ville ikke at deres hedenske venner skulle ha den minste tvil om at de mente alvor når de sa at de var Guds folk og stolte på ham. Deres styrke var ikke basert på rikdom eller på avgudsdyrkeres makt og innfly-telse, men på Guds velvilje. De ville bli beskyttet bare hvis de holdt Guds lov i ære og rettet seg etter den. AoO3 326.3

Fordi de var klar over betingelsene for at Gud fortsatt ville lede og beskytte dem, fikk den spesielle gudstjenesten de holdt like før avreisen, et ekstra høytidelig preg. Esra forteller selv om dette: «Der ved Ahava-elven lyste jeg ut en faste. Vi skulle ydmyke oss for vår Gud og be om en god reise for oss selv og barna våre og for alt det vi eide.» «Derfor fastet vi og bad vår Gud om hjelp, og han hørte vår bønn.» AoO3 326.4

Selv om Gud hadde lovt å være med dem, var det nødvendig at de selv viste klokskap og fremsyn. Som et spesielt tiltak for å sikre verdisakene valgte Esra ut tolv av de øverste prestene. De var kjent for å være trofaste og pålitelige. «Jeg veide opp for dem sølvet, gullet og karene, alle gavene til Guds hus fra kongen, rådgiverne og høvdingene hans, og fra alle israelittene som bodde der.» Disse personene fikk høytidelig pålegg om å ta godt vare på de verdiene som var betrodd dem. Esra sa til dem: «Dere er innviet til Herren. Også karene er innviet, og sølvet og gullet er frivillige gaver til Herren, deres fedres Gud. Ta vel vare på alt dette til dere kan veie det opp for de øverste prestene, levittene og Israels ættehøvdinger i Jerusalem, i rommene ved templet.» AoO3 326.5

Den omhu Esra la for dagen når det gjaldt å frakte med seg de skattene som tilhørte Herren, og ta vare på dem, inneholder en verdifull undervisning som er verd å grunne på. Han valgte bare slike personer som hadde vist at de var pålitelige, og de fikk klar beskjed om det ansvaret som hvilte på dem. Da Esra valgte disse trofaste personene til å ta vare på Herrens eiendom, anerkjente han nødvendigheten og verdien av orden og system i Guds verk. AoO3 327.1

I de få dagene israelittene ventet ved elven, ble alt gjort klart for den lange reisen. Esra skriver: «Den tolvte dagen i den første måneden drog vi av sted fra Ahava-elven med Jerusalem som mål. Vår Gud holdt sin hånd over oss og vernet oss mot angrep fra fiender og landeveisrøvere.» Reisen tok omkring fire måneder. Flokken som også innbefattet kvinner og barn, utgjorde flere tusen personer. Det gikk derfor nokså smått. Alle nådde frem i god behold, for fiendene ble hindret i å skade dem. Reisen var vellykket, og på den første dag i den femte måned i Artaxerxes’ sjuende regjeringsår var de fremme i Jerusalem. AoO3 327.2