Alfa og Omega 3

Gjenoppbyggingen I gang

«Da gjorde de seg i stand til ferden, ættehøvdingene i Juda og Benjamin og prestene og levittene, alle som Gud hadde tilskyndet.» Dette var den gudfryktige rest av jøder i landflyktighet, omkring femti tusen personer, som bestemte seg for å benytte den ypperlige anledningen til å dra til Jerusalem for å bygge opp igjen Herrens hus. Vennene deres lot dem ikke dra tomhendt bort. «Alle grannene hjalp dem med sølv og gull, gods, buskap og verdifulle ting, foruten alle de frivillige gavene.» Foruten disse og mange andre gaver fikk de med seg karene som Nebukadnesar hadde ført bort fra Herrens hus i Jerusalem. Perserkongen overlot dem til skattmesteren Mitradat. I alt var det 5400 gjenstander som skulle brukes i templet som nå skulle gjenoppbygges. ¹⁵ AoO3 291.5

Kyros innsatte Serubabel (Sjesbassar), en etterkommer av kong David, til stattholder over gruppen som drog tilbake til Judea. Sammen med ham var øverstepresten Josva. De kom trygt frem til bestemmelsesstedet etter den lange reisen gjennom ørkenen. I takknemlighet til Gud for hans mange velgjerninger gikk de straks i gang med å gjenoppbygge det som var revet ned og ødelagt. Ættehøv-dingene var de første til å bringe gaver til dekning av utgiftene til Gjenopp- byggingen av templet. Folket fulgte deres eksempel og gav også villig av det lille de hadde. ¹⁶ AoO3 291.6

Hurtigst mulig bygde de et alter på det stedet der det opprinnelige alteret hadde stått i tempelforgården. Da det ble innviet, «samlet de seg alle som én» for å gjenoppta de hellige offertjenestene som ble avbrutt da Nebukadnesar ødela Jerusalem. Før de skiltes for å dra tilbake til hjemmene sine som de holdt på å bygge opp igjen, feiret de løvhyttefesten. ¹⁷ AoO3 292.1

Det var til stor glede for den trofaste rest av folket at brennofferalteret nå var gjenreist. Helhjertet gikk de i gang med de nødvendige forberedelser til å gjenoppbygge templet. Og etter som verket skred frem fra måned til måned, vokste deres mot. AoO3 292.2

I mange år hadde de måttet savne det synlige tegn på Guds nærvær. Da de stod her omgitt av så mange sørgelige minner om sine fedres frafall, lengtet de etter et varig tegn på Guds tilgivelse og velvilje. De verdsatte Guds anerkjennelse mer enn det å få tilbake personlig eiendom og gamle privilegier. Han hadde gjort store ting for dem, og de var overbevist om at han var med dem. Men de lengtet etter enda større velsignelser. I glad forventning så de frem til at templet skulle bli ferdig, da de skulle se Guds herlighet som skinte innefra. AoO3 292.3

De som var opptatt med å skaffe til veie byggematerialer, fant at mellom ruinene lå noen av de store steinene som var blitt transportert til byggeplassen på Salomos tid. Disse ble gjort klar til bruk, og mye nytt byggemateriale ble skaffet til veie. Snart var arbeidet kommet så langt at man kunne legge ned grunnsteinen. Dette fant sted i nærvær av mange tusen mennesker. De var kommet sammen for å være vitne til hvordan arbeidet gikk fremover og for å gi uttrykk for sin glede over å ha del i det. Da grunnsteinen ble lagt, stemte folket i med lovsang og takk til Herren, idet de sa: «Han er god, hans miskunn mot Israel varer til evig tid.» Samtidig spilte prestene på trompeter, og levittene av Asaf-ætten spilte på cymbler. ¹⁸ AoO3 292.4

Dette huset som var i ferd med å bli gjenreist, var nevnt i mange profetier som handlet om Guds velvilje mot Sion. Alle som var til stede da grunnsteinen ble lagt, burde ha tatt del i festen. Men det gjorde de ikke. Sammen med musikken og jubelropene hørtes en mislyd. Mange av prestene, levittene og ættehøvdingene som var så gamle at de hadde sett det forrige templet, gråt høylytt da de så det templet som nå ble grunnlagt. AoO3 293.1

Det var bare naturlig at disse gamle mennene ble ille til mote når de tenkte på følgene av de mange år i ubotferdighet. Hvis de og deres generasjon hadde vært lydige mot Gud og fullbyrdet hans vilje med Israel, ville det templet som Salomo hadde bygd, aldri blitt ødelagt, og fangenskapet hadde ikke vært nødvendig. Det var på grunn av utakknemlighet og mangel på troskap mot Gud at de var blitt spredt blant fremmede folkeslag. AoO3 293.2

I dyp medlidenhet hadde Herren på ny gjestet sitt folk og gitt dem lov til å vende tilbake til deres eget land. I stedet for å sørge over tidligere feilgrep burde de ha vært jublende glade. Gud hadde påvirket Kyros til å hjelpe dem med å gjenreise templet, og dette burde ha kommet til uttrykk i den dypeste takknemlighet. Men det var noen som ikke hadde oppdaget at Gud ledet alt til det beste. I stedet for å glede seg var de misnøyde og motløse. De hadde sett Salomos storslåtte tempel og var ille til mote fordi den bygningen de nå var i ferd med å oppføre, var langt mer fattigslig. AoO3 293.3

Den sorg og klage de gav uttrykk for, og måten de sammenlignet de to templene på, hadde en negativ innflytelse på mange og gjorde at byggefolkenes innsats ble svekket. De var ikke sikre på om de skulle fortsette arbeidet når bygningen ble så åpenlyst kritisert helt fra første stund og var årsak til så mye sorg. AoO3 293.4

Men det var også mange som hadde sterk tro og klare vyer, og som ikke gav rom for misnøye fordi dette templet var mindre storslått enn det første. De jublet og ropte høyt av glede. «En kunne ikke skjelne de glade jubelrop fra gråten. Folket jublet så høyt at det hørtes lang vei.» ¹⁹ AoO3 293.5

De som unnlot å glede seg da grunnsteinen til templet ble lagt, ville blitt rystet hvis de hadde kunnet forutse følgene av sin mangel på tro. De ante ikke hvilken sterk virkning deres åpenbare misnøye og skuffelse hadde på omgivelsene. De var heller ikke klar over hvor mye deres uttalte skuffelse ville forsinke fullførelsen av Herrens hus. AoO3 293.6

Før fangenskapet i Babylonia hadde det første templet med sin overveldende prakt, og tempeltjenesten med sine imponerende ritualer vært Israels stolthet. Men gudstjenesten hadde ofte manglet det som Gud anser for å være viktigst. Herligheten som preget det første templet, og den praktfulle tempeltjenesten, skaffet dem ikke noen velvilje hos Gud, fordi de ikke bar frem det som Gud verdsetter høyest. Deres offer var ikke en ydmyk og knust ånd. AoO3 294.1

Når menneskene glemmer gudsrikets viktigste innhold, blir det flere og mer overdådige seremonier. Når karakterdannelsen blir forsømt og sjelens pryd mangler, og når den enkle form for gudsfrykt blir foraktet, vil stolthet og kjærlighet til ytre prakt kreve storslåtte kirker, kostbar utsmykning og imponerende seremonier. Men man ærer ikke Gud med alt dette. AoO3 294.2

Det er ikke menighetens ytre fortrinn som gjør den dyrebar for ham, men den oppriktighet og fromhet som skiller den fra verden. Han verdsetter den etter medlemmenes kjennskap til Kristus og deres fremgang i åndelig erfaring. Han ser etter om de er preget av kjærlighet og godhet. All den skjønnhet som finnes i kunstens verden, tåler ikke sammenligning med den sinnets og karakterens skjønnhet som kommer til uttrykk hos dem som er Kristi representanter. AoO3 294.3

En menighet kan gjerne være den fattigste i hele landet, og den kan gjerne være blottet for ytre prakt. Men hvis dens medlemmer er preget av Kristi karakter, vil englene holde gudstjeneste sammen med dem. Den lov og pris som kommer fra takknemlige hjerter i en slik menighet, vil være et offer til Guds behag. AoO3 294.4

«Pris Herren, for han er god, hans miskunn varer til evig tid! Så skal de si, de som Herren forløste, de som han løste ut av nøden og førte sammen fra andre land, fra øst og vest, fra nord og sør.» AoO3 294.5

«Syng for ham, og spill for ham, tal om alle hans under! Ros dere av hans hellige navn! De som søker Herren, skal glede seg.» AoO3 294.6

«De skal takke Herren for hans miskunn, at han gjør under for menneskene, at han slokker deres brennende tørst og metter de sultne med det som godt er.» ²⁰ AoO3 294.7