Alfa og Omega 3

Profeten sørger og klager

Profeten Jeremia sørget dypt over den bunnløse fordervelsen hos det folket som skulle ha vært verdens ån-delige lys, og var fortvilt over Sions sørgelige skjebne og over at folket ble bortført til Babylonia. Dette avspeiles i klagesangene som han skrev for å vise hvor tåpelig det er å forkaste Herrens ord og sette sin lit til menneskelig visdom. AoO3 233.3

Midt i ødeleggelsen kunne Jeremia likevel si: «Herrens miskunn er ikke forbi, hans barmhjertighet tar ikke slutt.» Hans stadige bønn var: «La oss ransake og prøve våre veier og vende om til Herren.» Mens Juda fremdeles var en selvstendig nasjon, spurte han Gud: «Har du helt forkastet Juda, har du bare motvilje mot Sion?» Og han dristet seg til å be: «For ditt navns skyld, stot oss ikke bort.» ¹⁴ AoO3 233.4

Jeremia stolte fullt og fast på at Gud hadde til hensikt å bringe orden ut av kaos og vise folkeslagene og hele universet at han var rettvis og kjærlig. Derfor bad han tillitsfullt for dem som ville avstå fra det onde og leve rett. AoO3 233.5

Sion var nå fullstendig ødelagt, og Guds folk var i fangenskap. Overveldet av sorg utbrøt Jeremia: «Å, hvor ensom hun sitter, byen som før var så folkerik. Hun som var stor blant folkene, sitter nå som enke. Fyrstinnen blant landene må gjøre tvangsarbeid. Hun gråter sårt om natten, tårene renner på hennes kinn. Blant alle sine elskere har hun ingen som trøster. Alle vennene har sviktet og er blitt hennes fiender. AoO3 234.1

Bort fra landet er Juda ført, ut av nød og tung trelldom. Nå bor hun blant folkene og finner ikke ro. Alle forfølgerne nådde henne igjen midt i trengslene. Veiene til Sion sørger, for det kommer ingen til høytidene. Alle portene i byen er øde, og prestene der må sukke. De unge pikene er bekymret, og selv har hun bitter sorg. Hennes motstandere har makten, fiendene kjenner seg trygge. Herren har latt henne lide fordi hennes synder var mange. Hennes barn måtte gå i fan-genskap, de ble ført bort av fienden.» ¹⁵ AoO3 234.2

«Å, hvor Herren i sin vrede har hyl-let Sion i mørke skyer. Han har kastet Israels pryd fra himmelen ned på jor-den. Sin fotskammel kom han ikke i hu på sin vredes dag. Herren har uten skånsel ødelagt alle Jakobs bosteder. AoO3 234.3

I sin harme rev han ned alle festninge-ne for folket i Juda. Han jevnet dem med jorden og vanæret riket og dets stormenn. I brennende vrede hogg han av hvert horn i Israel. Da fienden rykket fram, trakk han sin høyre hånd tilbake. I Jakob tente han en ild som flammet opp og fortærte rundt omkring. Som en fiende spente han buen og løftet sin høyre hånd. Som en motstander drepte han alt det vi frydet oss over å se. Over Sion-datterens telt øste han sin harme ut som ild.» «Hvordan skal jeg tale til deg, hva skal jeg ligne deg med, du Jerusalems datter? Hvilken sammenligning skal jeg bruke, for å trøste deg, Sion, du unge jomfru? For din skade er stor som havet, hvem kan lege deg?» ¹⁶ AoO3 234.4

«Herre, tenk på hva som har hendt oss, se hit og legg merke til hvor vi blir hånet. Vårt land er kommet i hendene på fremmede, utlendinger har fått våre hus. Vi er blitt foreldreløse, har ingen far, mødrene våre er som enker. ... Våre fedre syndet; de er borte, men vi bærer straffen for deres skyld. Det er treller som hersker over oss, og ingen river oss ut av deres hånd.... Derfor er vårt hjerte sykt, våre øyne har mistet sin glans. ... Men du, Herre, troner til evig tid, din trone står fra slekt til slekt. Hvorfor vil du glemme oss for alltid, forlate oss for lange tider? Herre, vend oss om til deg, så vi kan komme tilbake. La våre dager bli som førl»¹⁷ AoO3 234.5