Alfa og Omega 3

Til advarsel og lærdom

Verdens nasjoner i dag kan lære mye av assyrerrikets oppkomst og fall. Det inspirerte ordet har sammenlignet Assyrias storhet da det var på høyden av sin makt, med et edelt tre i Guds hage. Det var høyere enn alle de andre trærne. AoO3 174.2

«Se på Assyria! Det var som en seder på Libanon, med fagre grener, høy av vekst, som en skyggefull skog. Kronen rakk opp mellom skyene— I skyggen av treet holdt mange folkeslag til. Sederen ble stor og vakker med sine lange grener; for røttene nådde så langt ned at de fikk rikelig med vann. Ingen seder i Guds hage kunne måle seg med den; ... alle Eden-trær i Guds hage ble misunnelige på den.» ¹² AoO3 174.3

Men i stedet for å bruke sine uvanlige velsignelser til beste for menneskeheten, ble de assyriske kongene en svepe for mange land. De viste ingen skånsel og tenkte hverken på Gud eller sine medmennesker, men var innstilt på å få alle folk til å anerkjenne Ninives guder som de fremhevet på bekostning av Den Høyeste. Gud hadde sendt Jona til dem med et varselsbudskap, og en tid ydmyket de seg for Allhærs Herre og bad om tilgivelse. Men det varte ikke lenge før de igjen begynte å dyrke avguder og legge pla-ner for å erobre verden. AoO3 174.4

Profeten Nahum utbrøt med tanke på de onde innbyggerne i Ninive: «Ve den blodige byen! Den er full av løgn og vold, aldri holder den opp å røve. Hør svepesmell og larmende hjul, ga-lopperende hester og slingrende vogner, ryttere som stormer fram. Lynende sverd og blinkende spyd, mengder av drepte. ... Se, jeg skal komme over deg, lyder ordet fra Herren, Allhærs Gud.» ¹³ AoO3 176.1

Den Allmektige følger hele tiden nøye med i hva nasjonene foretar seg. Han avslutter ikke regnskapet så lenge han tilbyr menneskene sin nåde og oppfordrer dem til å angre. Men når den fastsatte grensen er nådd, begynner han å utøse sin vrede. Så blir regn-skapet avsluttet, Guds tålmod opp-hører, og nåden er ikke lenger tilgjen-gelig for mennesker. AoO3 176.2

«Herren er langmodig. Men hans kraft er stor, og han unnlater ikke å straffe. Gjennom storm og uvær går hans vei, skyer er støvet under hans fot. Han truer havet og tørker det ut, han legger alle elver tørre. Basan og Karmel visner bort, Libanons blomsterprakt dør. Fjellene skjelver for ham, haugene skaker og revner. Jorden bever for ham, verden og alle som bor der. Hvem holder stand mot hans harme, hvem holder ut hans brennende vrede? Hans harme strømmer fram som ild, og knausene styrter sammen for ham.» ¹⁴ AoO3 176.3

Det var på den måten at Ninive, «den jublende by som lå så trygt og sa med seg selv: «Jeg — og ingen annen!»» ble lagt i grus. Alt var «tomt og øde og plyndret, ... ungløvenes hule hvor løven og løvinnen vandret, og ingen skremte løveungen». ¹⁵ AoO3 176.4

Sefanja så frem til den tiden da As-syrias stolthet skulle knekkes, og han profeterte om Ninive: «Midt i byen skal buskaper hvile og ville dyr av alle slag. Pelikan og hegre skal sove på søylehodene der og uglen tute fra vin-duene, på terskelen skal ravnen sitte.» ¹⁶ AoO3 176.5

Stor var assyrerrikets herlighet — og dypt dets fall. Profeten Esekiel sammenlignet det også med et edelt sedertre og forutsa med rene ord at Assyrias fall skyldtes dets stolthet og grusomhet. Han sa: AoO3 176.6

«Derfor sier Herren Gud: Fordi se-deren ble så høy av vekst at den strakte sin krone opp mellom skyene, og fordi den ble stolt av sin storhet, overgav jeg den til høvdingen over folkene, så han kunne behandle den etter dens ondskap og drive den bort. Fremmede, hensynsløse folkeslag hogg den ned og slengte den bortover fjellene. Grenene falt ned i alle daler, og løvverket ble revet i stykker i alle landets bekkefar, Alle folk på jorden forlot dens skygge og lot den Ugge, På dens falne stamme slo alle fugler under himmelen seg ned, og til dens løvverk kom alle dyrene på marken. Derfor skal ingen trær som står ved vann, vokse for høyt og strekke sin krone opp mellom skyene.... AoO3 176.7

Så sier Herren Gud: Den dagen se-deren for til dødsriket, lot jeg havdypet sørge over den. ... Jeg kledde Libanon i sort for sederens skyld, og alle trær på marken tørket bort av sorg over den.» Assyrias stolthet og dets fall skal være til lærdom for nasjonene helt til tidenes ende. Gud spør de nasjonene som i dag hovmodig setter seg opp mot ham: «Hvem er du da lik blant Edens trær i herlighet og storhet? Sammen med Edentrærne skal du støtes ned til landet der nede.» ¹⁷ AoO3 177.1

«Herren er god, et vern i nød. Han tar seg av dem som tyr til ham. Men med en veldig flom gjør han ende på sine motstandere; sine fiender jager han ut i mørket.» ¹⁸ Slik går det med alle som prøver å opphøye seg over Den Høyeste. AoO3 177.2

«Assurs stolthet skal støtes ned, herskerstaven skal vike fra Egypt.» Dette gjelder ikke bare de nasjonene som kjempet mot Gud i oldtiden, men også dem som i dag unnlater å fullføre Guds hensikt. Når den endelige lønnen skal deles ut, og hele jordens rettferdige dommer sikter menneskene i sitt sold, og de som har holdt fast på sannheten, får lov å gå inn i Guds by, vil himmelens hvelvinger gjenlyde av de frelstes seierssanger. Profeten sier: «Da skal det være sang hos dere som en natt da høytiden innvies; dere skal juble av glede som når dere går med fløytespill til Israels Klippe på Herrens fjell. Sin mektige røst lar Herren runge. ...Ja, Assur skal skjelve av redsel når Herrens røst lyder, og når han slår med staven. Hver gang Herren gir ham et slag av stokken som han tukter med, skjer det til klangen av tromme og lyre.» ¹⁹ AoO3 177.3