Alfa og Omega 3

Den store påskefesten

I mange år var påsken ikke blitt feiret som en nasjonal høytid, noe som syntes å være umulig å gjennomføre da riket ble delt etter at Salomo døde. Men de fryktelige straffedommer som de ti stammene ble utsatt for, vakte hos mange et ønske om noe bedre, og profetenes kraftige appeller unnlot heller ikke å gjøre sin virkning. AoO3 160.3

De kongelige ilbud drog vidt og bredt med kunngjøring om å komme til Jerusalem og feire påske. De drog fra by til by i Efraim og Manasse og helt til Sebulon. De som kom med innbydelsen, ble oftest avvist, og de som ikke angret, inntok en lettsindig holdning. Men det var noen få som gjerne ville søke Gud og få en klarere forståelse av hans vilje. Disse ydmyket seg og kom til Jerusalem. AoO3 160.4

I Juda-riket ble innbydelsen mottatt med alminnelig tilfredshet. Her virket Gud slik at han gav folket ett sinn, så de fulgte det påbud kongen og stormennene hadde gitt etter Herrens ord, slik profetene hadde åpenbart. AoO3 160.5

Den veldige menneskemengden fikk et rikt utbytte av denne sammenkomsten. Avgudsaltrene som var blitt plassert i byens gater under Akas’ regjeringstid, ble fjernet. På den fast satte dagen ble påsken feiret, og fol ket benyttet uken til å bære frem takk offer og lære hva Gud ønsket de skulle gjøre. Levittene hadde vist seg særlig dyktige i Herrens tjeneste, og de som hadde innstilt seg på å tjene Gud, fikk tilgivelse. Det var stor glede blant folkemengden som tilbad. Levittene og prestene lovet og priste Herren dag for dag til tonene av kraftige instrumenter. Alle hadde et felles ønske om å lovprise ham som hadde vært så nådig og barmhjertig. AoO3 160.6

De sju dagene som påsken i alminnelighet varte, gikk altfor fort, og deltagerne bestemte seg for å benytte enda sju dager for å lære Herrens vilje bedre å kjenne. Prestene fortsatte med å undervise fra lovboken. Hver dag kom folket sammen i templet for å love og takke Gud, og da den store sammenkomsten tok slutt, var det klart at Gud hadde virket på underfull vis for å få det frafalne Juda til å vende om, og for å stanse frafallets flodbølge som truet med å skylle alt bort på sin vei. Profetenes alvorlige advarsler hadde ikke vært forgjeves. «Gleden var stor i Jerusalem; for noe slikt hadde ikke hendt der siden den tid Salomo, Davids sønn, var konge i Israel.» AoO3 160.7

Tiden var kommet da de som hadde vært i Jerusalem for å tilbe, skulle vende hjem. Prestene og levittene reiste seg og velsignet folket. «Deres røst ble hørt, og deres bønn nådde opp til himmelen, til Guds hellige bolig.» Gud hadde tatt imot dem som med knust hjerte hadde bekjent sin synd, og som i oppriktighet hadde bedt ham om tilgivelse og hjelp. AoO3 161.1

Nå forelå det en viktig oppgave for dem som drog tilbake til sine hjem. Den måten den ble utført på, var et uttrykk for ektheten av den reformasjon som hadde funnet sted. Slik står det skrevet: «Da de var ferdige med alt dette, drog alle de israelittene som var med, ut til byene i Juda. De knuste steinstøttene, hogg i stykker Asjerapælcnc og rev ned offerhaugene og altrene, ikke bare i hele Juda, men også i Benjamin, Efraim og Manasse, til det ikke var noe igjen av dem. Så vendte alle israelittene hjem til sine byer, hver til sin eiendom.» ⁵ AoO3 161.2

Hiskia og hans medhjelpere inn-førte forskjellige reformer for å bygge opp nasjonen både åndelig og mate-rielt. Slik gikk Hiskia frem i hele Juda. Han gjorde det som Herren hans Gud holdt for godt og rett og sant. I alt han tok seg fore, enten det gjaldt tjenesten i Guds hus eller loven og budene, la han vinn på å tjene sin Gud av hele sitt hjerte, og det lyktes for ham. ⁶ AoO3 161.3

Under Hiskias regjering grep Gud gjentatte ganger inn på forunderlig vis, så nabofolkene ble klar over at Israels Gud var med sitt folk. Det var mange som i begynnelsen av Hiskias regjeringstid tvilte på at hebreernes Gud hadde noen makt, da det lyktes assyrerne å erobre Samaria og spre den siste rest av de ti stammene blant folkeslagene. De seirene folket i Ninive vant, gjorde dem hovmodige. De hadde for lengst avskrevet det budskapet profeten Jona forkynte og gjorde åpent opprør mot himmelen. AoO3 161.4

Noen år etter Samarias fall kom den seierrike hæren tilbake til Palestina. Denne gangen rettet de sine angrep mot de befestede byene i Judea og oppnådde også visse resultater. Men de trakk seg midlertidig tilbake fordi det oppstod vanskeligheter i andre deler av riket. Først noen år senere, mot slutten av Hiskias regjeringstid, skulle alle nasjoner i verden bli klar over om hedningenes guder ville gå av med seieren. AoO3 161.5