Alfa og Omega 2

Seier uten sverdslag

Israelittene hadde tatt oppstilling på et høydedrag med utsikt over dalen der fiendehæren hadde slått leir. «Midjanittene, amalekittene og alle som tilhørte stammene i øst, lå nede i dalen så tett som gresshopper. Og kamelene deres var det ikke tall på; det var så mange av dem som det er sandkorn på havets strand.» AO2 139.3

Gideon skalv ved tanken på oppgjøret dagen etter. Men om natten sa Herren til ham at han skulle ta med seg Pura, tjeneren sin, og gå ned til midjanittenes leir. Der ville han få høre noe oppmuntrende, Gideon gikk da ned, og mens han ventet i mørket og stillheten, hørte han at en soldat fortalte en drøm til en kamerat. «Et byggbrød kom trillende ned mot midjanittenes leir. Da det kom til et telt, støtte det mot teltet, og veltet det over ende, så det ble liggende.» AO2 139.4

Svaret kameraten gav, gjorde et sterkt inntrykk på Gideon som lyttet i mørket. «Det kan ikke være noe annet enn sverdet til israelitten Gideon, sønn av Joasj. Gud har gitt midjanittene og hele leiren i hans hånd.» AO2 140.1

Gideon gjenkjente Guds røst som talte til ham gjennom disse ukjente midjanittene. Så gikk han tilbake til de få menn han hadde under sin kommando, og sa: «Stå opp! Herren har gitt midjanittenes hær i hendene på dere.» AO2 140.2

Gud viste ham nå en angrepsplan som han straks gikk i gang med å utføre. De tre hundre mann ble delt i tre flokker. Hver mann fikk utlevert en trompet og en fakkel som han gjemte i en leirkrukke. Mennene ble stilt opp slik at de kunne rykke frem mot midjanittenes leir fra forskjellige kanter. AO2 140.3

Da Gideon i nattens mulm og mørke blåste i krigshornet, blåste alle tre grupper i trompetene. De knuste krukkene og svingte med faklene idet de stormet mot fienden og stemte i det forferdelige krigsropet: «Dra sverdet for Herren og for Gideon!» Den so-vende hæren var plutselig lysvåken. Lyset fra faklene kunne ses overalt i leiren. Fra alle kanter hørtes lyden av trompetene og ropet fra angriperne. Midjanittene trodde de hadde falt i hendene på en overveldende styrke og ble grepet av panikk. Med ville redselsskrik flyktet de for livet. De forvekslet sine egne kamerater med fienden og meiet hverandre ned. AO2 140.4

Tusener av dem som var sendt hjem, vendte tilbake da det ryktes at Israel hadde vunnet, og deltok i forfølgelsen av fienden som var på vill flukt. Midjanittene flyktet i retning av Jordan i håp om å nå frem til sitt eget landområde på den andre siden av elven. Men Gideon sendte bud til Efraim-stammen og oppfordret dem til å stanse flyktningene ved vadestedene i sør. AO2 140.5

Sammen med sine tre hundre mann, som var både trette og sultne, gikk Gideon over elven like i hælene på de midjanittene som hadde rukket å komme over til den andre siden. Han innhentet de to kongene Sebah og Salmunna som hadde ledet hæren og hadde flyktet med femten tusen mann. Hæren ble fullstendig splittet, og lederne ble tatt til fange og drept. Ikke mindre enn 120 000 av fiendens hær falt i dette avgjørende slaget. Midjanittenes makt var knust, og de kunne aldri mer føre krig mot Israel. AO2 140.6

Nyheten spredte seg om at Israels Gud igjen hadde kjempet for sitt folk. Nabostammene ble grepet av en ubeskrivelig redsel da de hørte at det tapre kriger folket var blitt overvunnet med så enkle midler. AO2 140.7

Den mannen Gud hadde valgt til å lede felttoget mot midjanittene, hadde ingen fremtredende stilling i Israel. Han var hverken høvding, prest eller levitt, og han var den yngste i familien. Men Gud så at han var modig og rettskaffen. Han stolte ikke på seg selv, men lot Herren lede. AO2 142.1

Gud velger ikke alltid de mest begavede personer til sitt verk, men dem han best kan bruke. «Forut for ære går ydmykhet.» ⁷ Herren kan oppnå de beste resultater gjennom dem som tydeligst innser sin utilstrekkelighet, og derfor setter hele sin lit til ham som deres leder og som kilden til deres styrke. Han vil gjøre dem sterke ved å forene sin styrke med deres svakhet. Han vil gjøre dem vise ved å legge sin visdom til deres uvitenhet. AO2 142.2

Dersom Guds folk la vekt på sann ydmykhet, ville han kunne gjøre langt mer for dem. Men det er få som ikke blir selviske og glemmer sin avhengighet av Gud når de blir betrodd et stort ansvar eller har fremgang. Dette er grunnen til at Herren går forbi dem som er store, begavede og fremtredende i verdens øyne når han velger personer til sin gjerning. Altfor ofte er de stolte og selvtilstrekkelige og føler at de kan klare seg uten hans hjelp. AO2 142.3

Det var Guds makt som overvant fienden da Josvas hær blåste i trompetene mens de marsjerte rundt Jeriko, og da den lille flokken som Gideon ledet, lot hornet gjalle rundt leiren til midjanittene. AO2 142.4

Når mennesker ikke regner med Guds makt og visdom, vil selv de mest sinnrike planer slå feil. Men de metodene som ser minst lovende ut, vil lykkes dersom Gud har anvist dem, og hvis menneskene benytter dem i ydmykhet og tro. AO2 142.5

Tillit til Gud og lydighet mot hans vilje har like stor betydning for den kristne i hans åndelige krigføring som for Gideon og Josva i deres kamp mot kanaaneerne. Gud ønsket at Israel skulle stole på ham og tillitsfullt søke hans hjelp i enhver krisesituasjon. Det var derfor han gang på gang åpenbarte sin makt for dem. Han er like villig i dag til å samarbeide med sitt folk og utføre store ting gjennom svake redskaper. Hele himmelen venter på at vi skal be om visdom og styrke. Gud «kan gjøre uendelig mye mer enn alt det vi ber om og forstår». ⁸ AO2 142.6

Da Gideon vendte tilbake etter å ha forfulgt fienden, møtte han kritikk og anklage fra sine landsmenn. Og da han oppfordret mennene i Israel til å føre krig mot midjanittene, ble Efraim-stammen hjemme. De så på det som et vågestykke, og da Gideon ikke kom med noen spesiell oppfordring til dem, benyttet de det som et påskudd til ikke å gjøre felles sak med sine frender. AO2 142.7

Da Efraim-sønnene fikk høre om seieren, ble de misunnelige fordi de ikke hadde noen del i den. Etter at midjanittene var jaget på flukt, holdt de vakt langs vadestedene ved Jordan og hindret dermed flyktningene i å slippe unna. På den måten lyktes det å utrydde et stort antall fiender, blant dem de to høvdingene Oreb og Se’eb. Dermed tok Efraim-sønnene del i den siste fase av krigen og hjalp til med å gjøre seieren fullstendig. Ikke desto mindre var de misunnelige og harme på Gideon, som om han hadde handlet fullstendig på egen hånd. De regnet ikke med Guds andel i seieren og satte ikke pris på at han hadde utfridd dem ved sin makt. Dette viste at de ikke var verdige til å være hans spesielle redskaper. AO2 142.8

Da de kom tilbake med serierstroféene, sa de i sinne til Gideon: «Hvordan er det du har båret deg at mot oss? Hvorfor sendte du ikke bud etter oss da du drog i strid mot midjanittene?» Gideon svarte: «Hva har jeg gjort nå som kan sammenlignes med det dere gjorde? Er ikke Efraims etterhøst mer verd enn Abiesers vinhøst? Gud har gitt Midjans høvdinger, Oreb og Se’eb, i hendene på dere. Hva har jeg greid å gjøre som kan lignes med det?» AO2 143.1

Deres misunnelse kunne lett ha utviklet seg til en ordstrid som kunne endt med åpen kamp og blodsutgytelse. Men Gideons ydmyke svar dempet vreden hos Efraim-sønnene, og de drog hjem i fred. Gideon var en rettlinjet person, og på slagmarken var han den «djerve kriger». Men samtidig var han meget taktfull. AO2 143.2

I takknemlighet over utfrielsen fra midjanittene foreslo folket at Gideon skulle bli konge, og at tronen skulle gå i arv til hans etterkommere. Dette forslaget var i direkte strid med selve idéen bak teokratiet. Gud var konge over Israel. Å sette et menneske på tronen ville være å forkaste Gud som konge. Gideon var klar over dette, og svaret han gav, viser hvor sanne og edle hans motiver var. «Jeg skal ikke rå over dere og ikke sønnen min heller. Det er Herren som skal rå over dere.» AO2 143.3