Alfa og Omega 2

Løvhyttefesten

I den sjuende måned kom løvhyttefesten eller høst-takkefesten. Det var en takkefest for Guds rike gaver fra frukthagen, olivenlunden og vingården. Det var den fornemste av årets fester. Jorden hadde gitt sin grøde, kornavlingen var brakt i hus, fruk-ten, olivenoljen og vinen var lagret, og førstegrøden var båret frem. Og nå kom folket med sitt takkoffer til Gud som hadde velsignet dem så rikt. AO2 129.4

Denne høytiden skulle fremfor alt være en gledesfest. Den kom like etter den store soningsdagen da folket hadde fått forsikring om at deres synder var blitt utslettet. De hadde fred med Gud og kom for å lovprise ham for hans godhet. Høstonna var unnagjort, og det nye arbeidsåret var enda ikke begynt. Folket var derfor fri for bekymringer og kunne hengi seg til øyeblikkets hellige, gledesfylte at-mosfære. Selv om det bare var fedrene og sønnene som hadde plikt til å være til stede ved festene, skulle flest mulig av familien være med. Tjenestefolkene, levittene, de fremmede og de fattige skulle også bli innbudt til å ta del. AO2 130.1

Likesom påsken var også løvhyttefesten en minnefest. Den var innstiftet for å feire minnet om folkets pilegrimsvandring i ørkenen. Derfor skulle de dra mann av huse og bo i løvhytter som var laget av «edle trær, palmeblad, grener av løvtrær og popler som vokser ved bekkene». På den første dagen i høytiden ble det holdt en «hellig samling», og etter de sju festdagene ble det holdt en lignende høytid den åttende dagen. AO2 130.2

Ved disse årlige sammenkomstene ble både gamle og unge oppmuntret til å tjene Gud. Dette møtet mellom folk fra alle deler av landet styrket de bånd som bandt dem til Gud og til hverandre. Det ville bety mye for Guds folk også i dag om de feiret en løvhyttefest i glede og takknemlighet for de velsignelser Gud har gitt dem. Israels folk holdt en gledesfest for å minnes at Gud hadde utfridd deres fedre og på en mirakuløs måte bevart dem på reisen fra Egypt. Slik burde også vi med takknemlighet tenke på hvordan Herren har ført oss ut fra verden og villfarelsens mørke og inn i nådens og sannhetens dyrebare lys. AO2 130.3

De som bodde langt fra møteteltet, må ha brukt mer enn en måned til de årlige høytidene. Denne store troskap mot Gud bør være en påminnelse om hvor betydningsfull gudstjenesten er, og hvor viktig det er at vi prioriterer de åndelige og evige interesser fremfor de selviske og verdslige. Vi lider et alvorlig tap når vi forsømmer den forrett vi har til å komme sammen for å styrke og oppmuntre hverandre i å tjene Gud. Sannheten i hans ord står ikke lenger så klart for oss. Vi blir ikke lenger opplyst og påvirket av den helliggjørende innflytelsen, og vårt åndelige liv blir svekket. AO2 130.4

Det kristne fellesskapet lider under mangelen på gjensidig sympati. En person som lukker seg inne i seg selv, fyller ikke den plassen Gud har tiltenkt ham. Vi har alle den samme Far, og vi er avhengige av hverandre for å være lykkelige. Vi er forpliktet overfor Gud og våre medmennesker. Når vi på den rette måten utvikler de sosiale elementer i vår natur, får vi interesse for våre medmennesker og finner glede i å gjøre noe for andre. AO2 130.5

Løvhyttefesten var ikke bare en minnehøytid, men også et forbilde. Den pekte ikke bare tilbake til ørken-vandringen, men var også en høst-takkefest for markens grøde som var kommet i hus. Samtidig viste den frem til den siste, store innhøstningsdagen når høstens herre skal sende høstfolkene ut og samle ugresset i bunter og brenne det, og samle hveten i låven. Da skal de onde bli tilintetgjort, de skal bli «som om de aldri hadde vært til». Og alle røster i hele universet skal forene seg i lovsang til Gud. «Hver skapning i himmelen og på jorden og under jorden og på havet, ja, alt som der finnes, hørte jeg si: Han som sitter på tronen, han og Lammet skal ha all takk og ære, pris og makt i all evighet.» ⁷ AO2 130.6

Israels-folket lovpriste Gud under løvhyttefesten når de tenkte på hvordan han hadde utfridd dem fra trelldommen i Egypt og vist omsorg for dem under pilegrimsvandringen i ørkenen. De kunne også fryde seg i vissheten om at Gud hadde tilgitt deres synd og tatt imot dem, takket være tjenesten på soningsdagen som nettopp var slutt. Men når Herrens gjenløste er blitt samlet inn i det himmelske Kanaan, skal de for alltid være befridd for forbannelsens trelleåk, for «vi vet at alt som er skapt, stønner og lider som i fødselsveer helt til denne dag». ⁸ Da vil de bryte ut i en ubeskrivelig jubel. Kristi store soningsverk for menneskene er fullbyrdet, og deres synd er utslettet for alltid. AO2 131.1

«Ørken og villmark skal glede seg, ødemarken skal juble og blomstre. Den skal blomstre rikt som liljen og juble, ja rope av fryd. Libanons herlighet får den i gave, Karmels og Sarons prakt. Folket skal få se Herrens herlighet, stråleglansen fra vår Gud. ... Da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp. Da skal den lamme springe som hjorten, og den stumme skal juble med sin tunge. For i ørkenen bryter kilder fram, bekker på de tørre stepper. Den glødende sand blir til sivgrodd sjø, det tørstende land til vannrike kilder. ... AO2 132.1

Og der skal det være en kongsvei, Den hellige vei skal den kalles. Ingen uren skal ferdes på den, den skal være en pilegrimsvei for Guds folk; selv ikke dårer skal gå seg vill. Der skal ingen løver ferdes og ingen rovdyr sette sin fot; de skal ikke finnes mer. Men de som er utfridd, skal vandre der, de som Herren har løst ut, vender nå tilbake. De kommer til Sion med jubel, med evig glede om sin panne. Fryd og glede skal møte dem, sorg og sukk må rømme.» ⁹ AO2 132.2