Alfa og Omega 2

Påske og pinse

Den første av disse høytidene var påsken eller de usyrede brøds høytid. Den fant sted i måneden abib, som var den første måneden i det jødiske år og tilsvarte siste del av mars og første del av april. Vinterkulden var over, og senregnet hadde opphørt. Hele naturen frydet seg i vårens frodige skjønnhet. Gresset var grønt i åsene og dalene, og blomster prydet markene overalt. Det nærmet seg fullmåne, og kveldene var svale. Dette var den årstiden den inspirerte sangeren skildret så vakkert: «For se, nå er vinteren slutt, regnet er over, det er borte. Blomstene kommer til syne på marken; sangens tid er kommet, turtelduen kurrer i vårt land. Fikentreet setter frukt, det anger av blomstrende vintrær.» ³ AO2 127.4

Over hele landet var skarer av pilegrimer på vei mot Jerusalem. Gjeterne kom ned fra fjellene der de gjette saueflokkene; fiskerne kom fra Gennesaretsjøen, bøndene fra gårdene og elevene fra profetskolene. Alle var på vei mot det stedet der Gud åpenbarte seg. Dagsetappene var korte, for de fleste gikk til fots. Mange sluttet seg til karavanene som ofte ble temmelig store før de nådde frem til den hellige byen. AO2 128.1

Israelittene gledet seg over den vakre naturen og var takknemlige til ham som var alle gode gavers giver. De sang de vakre hebraiske salmene som handlet om Guds storhet og herlighet. Når signalhornet lød, tonet lovsangen fra hundrevis av stemmer til musikken fra cymbler: «Jeg er glad når de sier til meg: «Vi vil gå til Herrens hus.» Nå har vi satt vår fot i dine porter, Jerusalem. ... Dit drar stammene opp, stammene som hører Herren til. Det er en lov for Israel at de der skal prise Herrens navn. ... Be om fred for Jerusalem! Måtte de som elsker deg, leve trygt!» ⁴ AO2 128.2

Når Israels folk så opp mot fjellene der hedningene pleide å tenne ild på altrene, sang de: «Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, han som skapte himmel og jord.» «De som stoler på Herren, er lik Sion-fjellet; det rokkes ikke, men står for evig. Som fjellene omgir Jeru-salem, slik hegner Herren om sitt folk fra nå og til evig tid.» ⁵ AO2 128.3

Idet folkeskarene beveget seg oppover høydedraget mot den hellige byen, så de med ærbødighet på de mange som var på vei til templet for å tilbe. De så røkelsen som steg til værs, og da de hørte levittenes trompetsignaler, som kunngjorde at den hellige tjenesten skulle begynne, ble de grepet av øyeblikkets inspirasjon, og sang: «Stor er Herren, høyt er han lovet i vår Guds by, på hans hellige fjell. Det reiser seg fagert, en fryd for hele jorden, Sion-fjellet lengst i nord, den store konges by.» «Måtte fred få råde bak dine murer, trygghet i dine borger!» «Lukk rettferdsporten opp for meg, jeg vil gå inn og prise Herren!» «Jeg vil innfri mine løfter til Herren i nærvær av hele hans folk, i forgårdene til Herrens hus, midt i deg, Jerusalem.» ⁶ AO2 128.4

Alle hjem i Jerusalem ble åpnet for pilegrimene, og de fikk gratis husly. Men plassen strakk ikke til for de mange tilreisende. Derfor ble det slått opp telt på hver ledig plass i byen og på høydedragene omkring. Om kvelden den fjortende dag i måneden ble påsken feiret. De høytidelige, inntrykksfulle seremoniene skulle minne om utfrielsen fra trelldommen i Egypt. Samtidig pekte de frem mot det offer som skulle fri dem fra syndens slaveri. Da Frelseren gav sitt liv på Golgata, mistet påsken sin betyd-ning, og Herrens nattverd ble innstiftet til minne om den begivenhet som påsken hadde vært et forbilde på. AO2 129.1

Etter påsken ble de usyrede brøds høytid feiret, og den varte i sju dager. På den første og den sjuende dagen ble det holdt en hellig sammenkomst. Ingen måtte gjøre vanlig arbeid disse dagene. Den andre dagen i høytiden ble førstegrøden av årets høst båret frem for Gud. Bygg var det tidligste kornslaget. Det tok til å modnes omkring den tiden da festen begynte. Presten svingte et kornband foran Guds alter for å gi til kjenne at alt tilhørte Herren. Innhøstningen måtte ikke finne sted før denne seremonien var utført. AO2 129.2

Femti dager etter at førstegrøden var båret frem, var det pinse, som også ble kalt høstfesten og ukefesten. Som et uttrykk for takknemlighet over det kornet som ble brukt til brød, ble to brød som var bakt med surdeig, fremstilt for Herren. Pinsefesten varte bare én dag, og den ble benyttet til gudstjeneste. AO2 129.3