Alfa og Omega 2

Stammene øst for Jordan

To av stammene i Israel, Gad og Ruben sammen med halve Manassestammen, hadde fått sin arv før de gikk over Jordan. De vidstrakte høyslettene og frodige skogene i Gilead og Basan, som gav slike beitemulig-heter for saueflokker og kvegdrifter som selve Kanaan ikke kunne oppvise maken til, virket tiltrekkende på et hyrdefolk. Disse stammene onsket å slå seg ned her. De forpliktet seg til å stille et visst antall våpenføre menn til å gå sammen med sine frender over Jordan for å kjempe side om side med dem inntil alle hadde fått sin arvelodd. Dette løftet holdt de. AO2 109.6

Da de ti stammene drog inn i Kanaan, var det førti tusen av Rubensønnene og Gad-sønnene og halvparten av Manasse-stammen som drog fullt rustet i spissen for israelittene til Jeriko-sletten for å føre krig. ⁸ I årevis hadde de kjempet tappert side om side med sine frender og hadde også fått sin del av byttet. Nå var tiden kommet da de skulle ta sitt eget land i eie. De vendte tilbake med store rikdommer, med en mengde husdyr, med sølv og gull, kobber og jern og en masse klær. Alt dette skulle de dele med dem som var blitt igjen med fa-milien og dyrene. De ville nå bli boende borte fra helligdommen, og det var med bange anelser Josva så dem dra av sted. Han visste at de i sin isolerte tilværelse ville bli sterkt fristet til å etterligne skikkene til de hedenske stammene som bodde langs grensen. AO2 109.7

Mens Josva og de andre lederne gikk og var urolige for dette, fikk de en underlig melding. De hørte at Ruben-sønnene, Gad-sønnene og halve Manasse-stammen hadde bygd et alter som var maken til brennofferalteret i Sjilo, i nærheten av det stedet der den mirakuløse ferden over Jordan hadde funnet sted. Ifølge Guds lov var det forbundet med dødsstraff å opprette noe annet senter for gudstjeneste enn helligdommen. Hvis dette var hensikten med alteret, og det fikk lov å stå, ville folket bli ledet bort fra den sanne tro. AO2 110.1

Folkets representanter kom sammen i Sjilo, I opphisselse og harme foreslo de at de skulle gå til krig mot de skyldige. Men de som var mer sindige, fikk ordnet det slik at det ble sendt en delegasjon til disse stammene for å få nærmere forklaring på deres opptreden. Det ble valgt ti høvdinger, en for hver stamme. I spissen for dem stod Pinhas som hadde vist seg så nidkjær ved Peor. AO2 110.2

Disse tre stammene hadde begått et feilgrep ved å foreta seg noe som vakte en så alvorlig mistanke, uten å forklare grunnen. Utsendingene gikk ut fra som en selvfølge at deres frender var skyldige, og irettesatte dem skarpt. De anklaget dem for opprør mot Herren, og bad dem huske på hvordan straffedommer hadde rammet Israel da de sluttet forbund med Ba’al-Peor. På vegne av hele Israel sa Pinhas til Gads og Rubens etterkommere at hvis de hadde noe imot å bo i et land der det ikke var noe offeralter, ville deres frender på den andre siden av elven med glede dele sin eiendom og sine privilegier med dem. AO2 110.3

De som stod anklaget, svarte at alteret ikke var planlagt for ofringer. Det skulle bare stå der som et vitne om at de hadde samme tro som sine frender i Kanaan, selv om elven skilte dem. De var blitt engstelige for at deres etterkommere en gang i fremtiden kunne bli utelukket fra helligdommen, som om de ikke tilhørte Israel. I så fall ville dette alteret som var bygd etter mønster av Herrens alter i Sjilo, være et vitnesbyrd om at de som bygde det, også tjente den levende Gud. AO2 110.4

Utsendingene var tilfredse med denne forklaringen og brakte straks nyheten tilbake til sine oppdragsgivere. Alle tanker på krig ble oppgitt, og hele folket gledet seg og takket Gud. Gads og Rubens etterkommere satte nå en inskripsjon på alteret, som forklarte hvorfor de hadde bygd det: «Det skal være et vitne for oss om at Herren er Gud.» Slik prøvde de å forebygge misforståelse i fremtiden og fjerne alt som kunne bli årsak til fristelse. AO2 110.5

En liten misforståelse kan ofte være årsak til alvorlige vanskeligheter selv blant mennesker med de beste motiver. Hvis det ikke vises høflighet og forståelse i slike tilfeller, kan det få de alvorligste og mest skjebnesvangre følger. AO2 111.1

De ti stammene husket hvordan Gud i Akans tilfelle hadde straffet folket fordi de ikke hadde vært på vakt og oppdaget de syndene som var vanlige blant dem. Nå bestemte de seg for å handle raskt og bestemt. I forsøket på å unngå å gjøre det samme feilgrep om igjen gikk de til den motsatte ytterlighet. I stedet for å komme med en høflig forespørsel til sine frender for å få vite kjensgjerningene, fordømte de dem. Hvis medlemmene av Gads og Rubens stammer hadde svart på samme måte, ville det ha ført til krig. Det er viktig ikke å se gjennom fingrene med synd. Men det er like viktig å unngå å dømme hardt og nære grunnløs mistanke. AO2 111.2

Mange er svært følsomme overfor den minste klander når det gjelder deres egen handlemåte, samtidig som de er harde med andre som de mener har begått feilgrep. Det har aldri lykkes å få noen til å avstå fra det onde ved å kritisere og bebreide dem. Derimot er mange blitt drevet enda lenger bort fra de rette stier ved slik behandling, og har forherdet seg stikk i strid med sin overbevisning. Ved å være vennlig, høflig og overbærende kan man redde dem som begår feil, og på den måten skjule en mengde synder. AO2 111.3

Den klokskap som Rubens stamme og deres frender la for dagen, bør tjene som eksempel. Selv om de ble misforstått og irettesatt da de anstrengte seg for å fremme den sanne tro, ble de ikke bitre. Med høflig tålmodighet hørte de på de anklagene deres frender kom med, før de forsøkte å forsvare seg. Da tiden var inne, forklarte de sine motiver og påviste at de var uskyldige. Slik endte striden som hadde truet med å få så alvorlige følger. Den ble bilagt i all vennskapelighet. AO2 112.1

Når en person har retten på sin side, har han råd til å være behersket og hensynsfull, selv når han blir utsatt for falsk anklage. Gud vet om alt som mennesker misforstår og mistolker, og vi kan trygt legge vår sak i hans hender. Like sikkert som han brakte Akans skyld frem i lyset, vil han for svare dem som setter sin lit til ham. De som drives av Kristi And, vil eie den kjærlighet som er langmodig og vennlig. AO2 112.2

Gud vil at enhet og innbyrdes kjærlighet skal råde blant hans folk. Like før Kristus ble korsfestet, bad han om at disiplene måtte være ett, likesom han er ett med Faderen, så verden kunne tro at Gud hadde sendt ham. Denne gripende bønnen gjelder til alle tider, også i dag. Derfor sa han: «Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg.» ⁹ AO2 112.3

Vi bør alltid anstrenge oss for å komme frem til denne enhet uten å oppgi et eneste av sannhetens prinsipper. Dette er tegnet på at vi er Kristi disipler. Jesus sa: «Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.» ¹⁰ AO2 112.4

Apostelen Peter gir menigheten denne formaning: «Ha det samme sinn, vis medfølelse, elsk hverandre som søsken, vis hjertelag og ydmykhet. Gjengjeld ikke ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord. Dere skal tvert imot velsigne. For dere er selv kalt til å få velsignelse,» ¹¹ AO2 112.5