Alfa og Omega 2

Tilfluktsbyene

Seks av de byene som var tildelt levittene — tre på hver side av Jordan — ble utpekt som tilfluktsbyer. Hit kunne drapsmenn søke tilflukt. Moses hadde påbudt at det skulle utpekes slike tilfluktsbyer. «Dit kan en draps-mann flykte når han har slått noen i hjel av vanvare. Disse byene skal være fristeder for den som flykter for blodhevneren, så drapsmannen ikke skal dø før han har stått til rette og fått sin dom av folket.» ³ AO2 107.1

Fra gammelt av hersket det nemlig en skikk med privat hevn. Ifølge denne skikken skulle den nærmeste slektning eller arving til den avdøde straffe drapsmannen. Hvis skyldspørsmålet var klart, var det ikke nødvendig å vente til dommerne hadde undersøkt saken. Hevneren kunne forfølge for-bryteren hvor som helst og drepe ham på stedet. Herren fant ikke at tiden var inne til å avskaffe denne skikken. Til gjengjeld sørget han for at slike som hadde begått drap av vanvare, kunne redde livet. AO2 107.2

Tilfluktsbyene lå slik at de kunne nås i løpet av en halv dag fi a et hvilket som helst sted i landet. Veiene dit skulle holdes i god stand. Langs hele ruten skulle det settes opp skilter med ordet «Tilflukt» skrevet med store, tydelige bokstaver, så den som var på flukt, ikke behøvde å bli forsinket et eneste øyeblikk. Hvem som helst, enten han var hebreer, fremmed eller tilfeldig gjest, kunne søke tilflukt i disse byene. Den uskyldige måtte ikke bli drept som følge av en overilet handling. AO2 107.3

På den annen side skulle de skyl-dige ikke slippe straff. Flyktningen hadde krav på å få saken undersøkt av de respektive myndigheter. Bare dersom han ble funnet uskyldig i overlagt drap, skulle han få beskyttelse i tilfluktsbyen. Den skyldige ble ut-levert til hevneren. De som hadde krav på beskyttelse, kunne bare føle seg trygge innenfor de anviste områdene. Den som beveget seg utenfor disse stedene, og ble funnet av blodhevneren, måtte bøte med livet fordi han hadde tilsidesatt Herrens for-skrifter. Først når øverstepresten døde, kunne de som hadde sokt ly i tilfluktsbyene, vende tilbake til sin eiendom. AO2 107.4

En som var anklaget for drap, skulle ikke dømmes etter utsagn bare fra ett vitne, selv om indisiene mot ham var sterke. Herren hadde sagt: «Når noen slår et menneske i hjel, må vitner av-høres før drapsmannen lider døden. Ingen må miste livet bare på ett vitnes utsagn.» AO2 107.5

Det var Kristus som gav Moses dis-se retningslinjer som skulle gjelde for Israel. Da han siden var på jorden sammen med disiplene og lærte dem hvordan man skal behandle dem som gjør feil, gjentok han at ett menneskes vitneutsagn ikke er nok til å frikjenne eller dømme. Stridsspørsmål måtte ikke avgjøres på grunnlag av et enkelt menneskes oppfatning. I alle slike saker krevdes det to eller flere samstemmige vitners utsagn, og disse skulle dele ansvaret, «for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak stå fast»⁴ AO2 107.6

Hvis en mordanklaget person ble kjent skyldig, kunne han ikke redde livet hverken ved soning eller Iøsepenger. «Når noen utøser menneskeblod, skal hans blod bli utøst av mennes-ker.» «Dere må ikke ta imot løsepen-ger for å berge livet til en drapsmann som er skyldig til døden; han skal bote med livet.» «Når en mann gjør en slik udåd at han dreper sin neste med svik, skal du ta ham, om det så er fra mitt alter; han skal dø.» «Dere skal ikke vanhellige det landet dere bor i. For landet vanhelliges av blod, og det blod som blir utøst der, får det ikke soning for uten at gjerningsmannen dør.» ⁵ Nasjonens renhet og sikkerhet krevde at drapsmannens synd ble straffet hardt. Bare Gud kan gi men-nesker liv, og det må betraktes som hellig. AO2 108.1

Tilfluktsbyene i det gamle Israel var et symbol på den tilflukt Jesus Kristus skaffet til veie. Den samme barmhjertige frelser som utpekte til-fluktsbyene, har ved sitt eget blod sørget for et sikkert tilfluktssted for dem som har overtrådt hans lov, så de kan bli frelst fra den annen død. Den som kommer til ham for å be om til-givelse, kan ingen makt rive fra ham. AO2 109.1

«Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» «Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus døde, ja, mer enn det, han stod opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han går i forbønn for oss,» for at vi skulle «ha en mektig trøst, vi som har søkt redning ved å gripe det håp som ligger foran oss». ⁶ AO2 109.2

Den som løp til en tilfluktsby, skulle ikke stanse underveis. Han måtte forlate både familie og arbeid og hadde ikke tid til å ta avskjed med sine kjære. Det gjaldt livet, og alle andre hensyn måtte vike for dette ene — å komme i sikkerhet. Han glemte trettheten og enset ikke sine vanskeligheter. Ikke et øyeblikk våget flyktningen å sakne farten før han var innenfor bymuren. AO2 109.3

Synderen er prisgitt evig død inntil han finner ly hos Kristus. Å nøle eller være likeglad kunne koste flyktnin-gen livet. På samme måte kan utset-telse og likegyldighet bli skjebnesvangert. Satan, den store motstander, er på sporet av enhver som overtrer Guds hellige lov. Den som ikke er klar over faren, og ikke gjør alvorlige an-strengelser for å søke ly hos ham som kan gi evig tilflukt, vil bli et bytte for ødeleggeren. AO2 109.4

Hvis en fange dristet seg utenfor tilfluktsbyen, var han prisgitt blodhevneren. Slik ble folket innprentet hvor nødvendig det var å holde seg strengt til de retningslinjer som Gud i sin visdom hadde gitt for å beskytte dem. Det er ikke nok at synderen tror på Kristus for å få syndstilgivelse. I tillit og lydighet må han bli i ham. «Synder vi med vitende og vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da finnes det ikke lenger noe offer for synder. Forferdelig er det vi da har i vente: dommen og Guds brennende iver som skal fortære dem som står ham imot.» ⁷ AO2 109.5