Alfa og Omega 2

Merkelige manøver

Lydig mot Guds befaling mønstret Josva Israels hær. De skulle ikke an-gripe, men bare bevege seg rundt byen med Guds paktkiste og blåse i trompeter. Forrest gikk en utvalgt tropp soldater. Men de skulle ikke slå fienden med egen styrke og kløkt, men i lydighet mot Guds påbud. Etter dem gikk sju prester med trompeter. Så kom paktkisten som var omgitt av en glans av guddommelig herlighet. Den ble båret av prester kledd i drak-ter som tilkjennegav deres hellige embete. AO2 84.1

Til slutt kom Israels hærskarer, hver stamme under sitt særskilte banner. Det var dette toget som beveget seg rundt den dødsdømte byen. Det hørtes ingen annen lyd enn trampingen fra det veldige folketoget og de illevarslende trompetsignalene som gav gjenlyd mellom fjellene og for-plantet seg gjennom gatene i byen. Da de hadde gått rundt byen én gang, gikk de tause tilbake til leiren og satte paktkisten på plass i møteteltet. AO2 84.2

I undring og angst la vaktpostene på muren merke til hver eneste beve-gelse og gav rapport til byens ledere. De skjønte ikke meningen med dette oppbudet. Men da de så det veldige toget som sammen med prestene be-veget seg rundt byen en gang hver dag med den hellige kisten, ble folket og deres egne prester grepet av redsel over det de var vitne til. De undersøkte de veldige forsvarsverkene på ny og følte seg sikre på at de kunne motstå selv det kraftigste angrep. AO2 84.3

Mange latterliggjorde tanken på at disse underlige demonstrasjonene skulle kunne skade dem på noen måte. Andre ble grepet av ærefrykt ved sy-net av prosesjonen som beveget seg rundt byen hver dag. De husket at Rødehavet hadde delt seg for dette folket, og at en vei hadde åpnet seg for dem tvers gjennom Jordan-elven. De kunne ikke vite hvor mange mi-rakler Gud fremdeles ville gjøre for dem. Seks dager på rad gikk israelit-tene rundt byen. Da det lysnet den sjuende dagen, mønstret Josva Her-rens hær. Nå fikk de beskjed om å marsjere sju ganger rundt Jeriko. Når de så hørte lyden fra trompetene, skulle alle stemme i et kraftig rop, for Gud hadde overgitt byen til dem. AO2 84.4

Den veldige hæren marsjerte høyti-delig rundt de dødsdømte murene. Alt var stille, bortsett fra lyden av trampingen og av hornsignalene som nå og da brøt morgenstillheten. De massive murene syntes å kunne trosse ethvert angrep. Etter den første rund-turen så vaktmennene på muren at det fulgte en annen, tredje, fjerde, femte og sjette rundtur. AO2 84.5

Hvorfor foretok de slike merkelige manøver? Hva ville na skje? De skulle ikke behøve å vente lenge på svaret. Da den sjuende rundturen var slutt, stanset prosesjonen. Trompetene hadde vært tause en stund, men plutselig satte de i med et veldig drønn AO2 84.6

som fikk jorden til å riste. De solide steinmurene med sine tårn og skanseverk vaklet og sank i grus. Folket i Jeriko var lamslått av skrekk, og Isra-els hærskarer rykket inn i byen. AO2 85.1

Israelittene vant ikke denne seieren i sin egen styrke. Erobringen var helt og fullt Herrens verk. Slik det skjedde med førstegrøden, skulle byen og alt som var i den, innvies som et offer til Gud. Det skulle gjøres klart for Israel at de ikke skulle kjempe for seg selv, men være redskaper til å iverksette Guds vilje. De skulle ikke trakte etter rikdom eller selvopphøyelse, men ære Gud, deres konge. AO2 85.2

Før byen ble inntatt, hadde de fått denne instruks: «Byen og alt som er i den, skal være bannlyst og tilhøre Herren. ... Dere må vokte dere vel så dere ikke får trang til bannlyst gods og tar av det som er viet til undergang. For da fører dere bann og ulykke over Israels leir.» AO2 86.1

«Så slo de alt som fantes i byen, med bann. Både menn og kvinner, unge og gamle, storfe, småfe og esler hogg de ned med sverd.» Bare den trofaste Rahab med hennes familie ble spart. Det var en innfrielse av løftet speiderne hadde gitt henne. Selve byen ble brent med herskapsboligene, templene og de storslåtte byggverk fulle av all slags luksus og kostbare tepper. Det som ikke kunne brennes, sølv og gull og alle saker av kobber og jern, skulle benyttes ved tjenesten i møteteltet. Endog selve stedet der byen hadde ligget, ble bannlyst. AO2 86.2

Jeriko skulle aldri bygges opp igjen som festningsby. Straffedom ble uttalt over enhver som våget å bygge opp igjen de murene som Guds makt hadde jevnet med jorden. Det ble høytidelig kunngjort til hele Israel: «Forbannet for Herrens åsyn være den som våger å bygge opp igjen denne byen. Når han legger grunnvollen til den, skal han miste sin eldste sønn, og når han setter opp portene, skal han miste den yngste.» AO2 86.3

Den totale tilintetgjørelsen av folket i Jeriko var bare en fullbyrdelse av påbudet som Gud tidligere hadde gitt gjennom Moses om innbyggerne i Kanaan: Du skal «slå dem med bann». «I de byene som tilhører disse folkene, ... skal du ikke skåne en eneste skapning.» ¹ Mange synes at disse påbud står i strid med den kjærlighetens og barmhjertighetens ånd som blir innskjerpet andre steder i Bibelen. Men i virkeligheten var de diktert av en grenseløs visdom og godhet. AO2 86.4

Gud var i ferd med å etablere Israel i Kanaan og danne et folk og en styreform som skulle fremstille hans rike på jorden. De skulle ikke bare være arvtagere til den sanne religion, men skulle gjøre dens prinsipper kjent i hele verden. Kanaaneeme hadde hengitt seg til den laveste og mest nedverdigende hedenskap. Derfor var det nødvendig å rense landet for det som ville hindre Gud i å gjennomføre sin plan. AO2 86.5

Innbyggerne i Kanaan hadde fått rik anledning til å vende om. Førti år tidligere hadde ferden gjennom Rødehavet og straffedommene over Egypt vist hvilken suveren makt Israels Gud hadde. Da kongene i Midjan, Gilead og Basan ble slått, var det et ytterligere bevis på at Jahve stod over alle guder. AO2 86.6

De straffedommer som rammet israelittene fordi de tok del i dc avskyelige ritualene til ære for Ba’al-Pcor, åpenbarte helligheten i Guds natur og hans avsky for urenhet. Innbyggerne i Jeriko kjente til alle disse begivenhetene, og i likhet med Rahab var mange overbevist om at Israels Gud var Gud både i himmelen og på jorden. AO2 86.7

I likhet med menneskene før storflommen var kanaaneerne bare opptatt med å vanære himmelen og forderve jorden. Både kjærlighet og rettferdighet krevde en rask fullbyrdelse av dommen over dem som gjorde opprør mot Gud og var menneskefiendtlige. Det var lett for himmelens hær å få Jerikos murer til å falle i grus og ødelegge den stolte byen med festningsverkene som førti år tidligere hadde slått de vantro speiderne med skrekk. Men den allmektige Gud i Israel hadde sagt: Jeg gir Jeriko i din hånd. Mot dette var menneskelig styrke maktesløs. AO2 87.1

«På grunn av tro falt Jerikos murer.» ² Høvdingen over Herrens hær meddelte seg bare til Josva. Han åpenbarte seg ikke for hele folket, og det var opp til dem selv å tro eller tvile på det Josva sa, etterkomme de pålegg han formidlet i Herrens navn, eller avvise hans myndighet. De kunne ikke se den beskyttende engleskaren som Guds Sønn ledet. De kunne ha tenkt som så: Hva skal disse meningsløse manøvrene tjene til? Så tåpelig det er å gå rundt bymuren dag etter dag og blåse i bukkehorn! Det kan da ikke ha noen virkning på disse tårnhøye festningsverkene! AO2 87.2

Men hensikten med å fortsette denne seremonien så lenge før murene endelig falt, var å gi israelittene anledning til å øve tro. Det skulle gjøres klart for dem at deres styrke ikke var avhengig av menneskelig visdom og makt, men utelukkende av deres frelses Gud. På den måten skulle de venne seg til å stole helt og fullt på ham. AO2 87.3

Gud vil gjøre store ting for dem som setter sin lit til ham. Når de som bekjenner seg til å være hans folk, ikke har større styrke, er det fordi de stoler for mye på sin egen kløkt og ikke gir Herren anledning til å åpenbare sin makt for dem. Han vil hjelpe sine troende barn i enhver vanskelighet hvis de bare vil sette hele sin lit til ham og være lojale. AO2 87.4