Alfa og Omega 2

Folket går i seg selv

Det som Bileams besvergelser ikke hadde kunnet utrette, sørget israelittene selv for ved sine onde handlinger, og de ble skilt fra Gud. Straffen rammet dem omgående og fikk folket til å innse hvor alvorlig deres synd var. En forferdelig pest brøt ut i leiren, og titusener døde momentant. Gud befalte at rettens håndhevere skulle sørge for at lederne for frafallet ble dømt til døden, og ordren ble øyeblikkelig etterkommet. Den harde straffen folkets ledere fikk, skulle gi et uutslettelig inntrykk av Guds avsky for deres synd og hans vrede mot dem. AO2 55.3

Alle kjente med seg selv at straffen var rettferdig. Folket skyndte seg bort til møteteltet der de med tårer og i dyp anger bekjente sin synd. Slik stod de foran inngangen til helligdommen og gråt for Guds ansikt, mens pesten fortsatte dødens gjerning, og rettens håndhevere utførte sitt grusomme oppdrag. AO2 55.4

Da kom Simri, en mann av høy rang i Israel, frekt inn i leiren sammen med en prostituert kvinne, datter av en stammehøvding blant midjanittene. Han førte henne inn i teltet sitt. Aldri tidligere hadde lasten vært mer dristig og inngrodd. Under påvirkning av rusdrikk skrøt Simri av sin synd som folket i Sodoma, og han var stolt av sin skamløshet. AO2 55.5

Prestene og lederne hadde kastet seg ned for Guds ansikt i sorg og anger. Slik lå de ved inngangen til møteteltet og bønnfalt Herren om å spare sitt folk og ikke overgi sin arv til vanære. Da var det at denne høvding i Israel turet frem i sin synd for åpen scene. Det var nesten som om han trosset Guds gjengjeldelse og hånet folkets dommere. Pinhas, sønnesønn av øverstepresten Elasar, forlot flokken, tok et spyd og gikk etter israelitten inn i soverommet og drepte dem begge. Slik ble pesten stanset. AO2 55.6

Presten som hadde fullbyrdet Guds dom, ble æret foran hele Israel, og prestedømmet ble stadfestet tor ham og hans hus for all fremtid. «Pinhas... har vendt min harme bort fra israelittene,» lød budskapet fra Gud. «Av den grunn skal du si: Jeg slutter en vennskapspakt med ham. Han og hans ætt etter ham skal ha en evig rett til å være prester, fordi han ved sin brennende iver for Gud gjorde soning for israelittene.» AO2 55.7

De straffedommer som kom over israelittene for deres synd ved Sjittim, utryddet de siste av den store folke-mengden som n/esten førti år tidligere var blitt dømt til å dø i ørkenen. Da det på Guds befaling ble holdt folketelling mens de lå i leir på sletten ved Jordan, viste det seg at ingen av disse var med i manntallet den gang Moses og presten Aron mønstret israelittene i Sinai-ørkenen. Herren hadde jo sagt til dem at de skulle dø i ørkenen. Av dem var ingen andre igjen enn Kaleb, sønn av Jefunne, og Josva, sønn av Nun. ¹ AO2 56.1