Alfa og Omega 2

Bileams kvad

Kongen og rikets fremste menn førte så Bileam med pomp og prakt opp til offerstedet for Ba’al, der han kunne stå og se ut over Israels leir. Israelittene hadde ingen anelse om det som skjedde like i nærheten av dem. De var heller ikke fullt klar over at de stod under Guds beskyttelse dag og natt. AO2 45.6

Guds folk er sløve til å oppfatte og langsomme til å forstå hans store kjærlighet og nåde. Ville de ikke ha blitt takknemlige over Guds kjærlighet og hatt ærefrykt for hans storhet og makt, hvis de hadde kunnet se hvordan hans guddomsmakt til stadighet var i virksomhet for deres skyld? AO2 45.7

Bileam hadde et visst kjennskap til offersystemet hos israelittene. Nå håpet han å kunne sikre seg Guds velvilje og samtidig gjennomføre sine syndige planer ved å overgå dem i kostbare offergaver. Denne innstilling som preget de avgudsdyrkende moabitter, fikk etter hvert makten over ham. Hans visdom var blitt til dårskap, hans åndelige syn var blitt sløvet, og han hadde blindet seg selv ved å gi etter for Satans makt. AO2 45.8

Bileam gav beskjed om å bygge sju altere, og han la et offer på hvert av dem. Så trakk han seg tilbake til et bart høydedrag for å møte Gud. Han hadde lovt å fortelle Balak det som Herren ville meddele ham. Kongen av Moab stod ved siden av alteret sammen med sine fyrster og høvdinger, mens folket ivrig samlet seg omkring dem for å vente på profeten. Til sist kom Bileam, og folket ventet å høre de ordene som for alltid skulle lamme de underlige kreftene som var i virksomhet for å hjelpe de forhatte israelitter. Så uttalte han: AO2 46.1

«Fra Aram har Balak, Moabs konge, ført meg hit, fra fjellene i øst: «Kom, lys forbannelse over Jakob, kom og tal vondt mot Israel!» Hvordan kan jeg forbanne den som Gud ikke har forbannet? Hvordan kan jeg være harm på den som Herren ikke er harm på? Jeg ser dem fra toppen av fjellene og skuer dem fra høydene; det er et folk som bor for seg selv og ikke regner seg som andre folkeslag. Hvem kan telle Jakob, talløs som støvkorn, hvem kjenner tallet på Israels støvsky? Måtte jeg dø som de rettsindige dør, og til slutt få en lagnad som de!» AO2 46.2

Bileam innrømmet at han var kommet for å forbanne Israel. Men de ordene han uttalte, stod i skarp kontrast til det han følte. Han ble tvunget til å velsigne, mens hans indre var fylt med forbannelser. AO2 46.3

Idet Bileam så ut over Israels leir, ble han forbauset over all den velstand han var vitne til. Israelittene var blitt fremstilt som en barbarisk, uorganisert hop som i flokkevis overfalt og plyndret landet og var en pest og en plage for folkene omkring. Men her så han det helt motsatte. Det var fullstendig orden i den store leiren, og alt bar preg av gjennomført disiplin. Han så hvordan Israel var gjenstand for gunst hos Gud, og at de var hans utvalgte folk. De skulle ikke bare være på høyde med andre nasjoner, men være høyt hevet over dem. «Det er et folk som bor for seg selv og ikke regner seg som andre folkeslag.» AO2 46.4

Da dette ble uttalt, hadde israelittene fremdeles ikke noe fast bosted, og Bileam kjente ikke deres særegne folkekarakter eller deres seder og skikker. Likevel skulle denne profetien få en slående oppfyllelse i Israels historie. Gjennom hele fangenskapet og i alle århundrer etter atspredelsen har de fortsatt med å være et særskilt folk. Slik er det også med Guds folk, det sanne Israel. De er spredt omkring blant alle folkeslag som pilegrimer på jorden, men deres borgerskap er i himmelen. AO2 46.5

Det Bileam fikk se, var ikke bare hebreernes historie som en nasjon. Han fikk også se hvordan det sanne Israel vokste og hadde fremgang like til tidens slutt. Han så hvordan Gud velsignet dem som elsket og fryktet ham. Han så hvordan Gud støttet dem når de gikk gjennom dødsskyggens mørke dal, og han var vitne til hvordan de oppstod av graven, kronet med herlighet, ære og udødelighet. Han så hvordan de forløste gledet seg i den evige herlighet på den nye jord. AO2 48.1

Mens han betraktet alt dette, utbrøt han: «Hvem kan telle Jakob, talløs som støvkorn, hvem kjenner tallet på Israels støvsky?» Da han så herlighetens krone på hvert hode, og den gleden som strålte fra alle ansikter, og mens han så frem til deres evige tilværelse i ublandet lykke, bad han denne alvorsfulle bønnen: «Måtte jeg dø som de rettsindige dør, og til slutt få en lagnad som de!» AO2 48.2

Hvis Bileam hadde tatt imot det lyset Gud gav ham, ville han nå ha omsatt sine ord i handling og brutt enhver forbindelse med Moab. Han ville ikke lenger ha trukket veksler på Guds nåde, men ville ha vendt om i dyp anger. Men han elsket urettferdighetens lønn, og han var fast bestemt på å sikre seg den. AO2 48.3

Balak hadde ventet på en forbannelse som ville ramme Israel som en fortærende pest. Men da han hørte det profeten sa, utbrøt han i harme: «Hva er det du har gjort mot meg? Jeg hentet deg for at du skulle forbanne mine fiender, og så velsigner du dem isteden!» Som en dyd av nødvendig-het påstod Bileam at han bare hadde tatt samvittighetsfullt hensyn til Guds vilje, og at han bare hadde uttalt det han var blitt tvunget til av en guddommelig makt. Derfor svarte han: «Jeg må vokte meg så jeg ikke taler noe annet enn det som Herren legger i min munn.» AO2 48.4

Men selv nå kunne ikke Balak oppgi sin plan. Han mente at det var synet av den veldige leiren til israelittene som hadde satt slik skrekk i Bileam at han ikke våget å uttale noen forbannelse mot dem. Derfor besluttet han å føre ham til et sted hvor bare en liten del av folkeskaren var synlig. Hvis han kunne få Bileam til å forbanne en del av folket om gangen, ville hele leiren snart være prisgitt ødeleggelsen. AO2 48.5

På toppen av et høydedrag som het Pisga, ble det så gjort et nytt forsøk. Igjen ble det reist sju altere, og det ble ofret på samme måte som første gang. Kongen og høvdingene ble stående på offerplassen mens Bileam gikk bort for å møte Gud. På ny fikk han et budskap fra Herren som han ikke kunne forandre eller underslå. AO2 48.6

Da han kom tilbake til gruppen som stod og ventet, spurte de ham: «Hva sa Herren?» Også denne gangen ble kongen og fyrstene grepet av redsel over svaret: «Gud er ikke en mann så han lyver, et menneske så han skifter sinn. Gjør han ikke det han sier, holder han ikke det han har lovt? Jeg fikk jo bud om å velsigne; velsigner han, kan jeg ikke gjøre det om. Det er ingen ondskap å se i Jakob, ingen ulykke i Israel. Herren deres Gud er med dem, han hylles som konge iblant dem.» AO2 48.7

Bileam selv var dypt grepet av disse åpenbaringer, og han utbrøt: «Det er ingen som driver med spådom i Jakob, ingen som tar varsler i Israel.» Den store trollmannen hadde prøvd å bruke sin trolldomsmakt i samsvar med moabittenes ønske. Men når det gjaldt denne spesielle begivenheten, skulle det sies om Israel: «Hva har Herren gjort?» AO2 49.1

Så lenge de stod under Guds be-skyttelse, kunne ikke noe folk og ikke noen nasjon overvinne dem, selv ikke ved hjelp av all Satans makt. Hele jorden ville undre seg over den mirakuløse måten Gud ledet sitt folk på. AO2 49.2

Bileam var fast bestemt på å gå syndens ærend, men han var så fullstendig kontrollert av Guds makt at han i stedet for å forbanne, uttalte de rikeste og vakreste løfter i et opphøyet og gripende poetisk språk. Guds omsorg for Israel ved denne anledning var en forsikring til hele hans lojale og trofaste folk til alle tider. Når Satan tilskyndet onde mennesker til å baktale, plage og utrydde Guds folk, ville de tenke på denne begivenheten, og deres tro ville bli styrket. AO2 49.3

Skuffet og motløs ropte kongen av Moab: «Kan du ikke forbanne dem, må du i hvert fall ikke velsigne dem!» Fremdeles hadde han et svakt håp, og bestemte seg for å gjøre enda et forsøk. Denne gangen førte han Bileam opp på Peor-fjellet. Der var det et tempel som var innviet til den tøylesløse dyrkelsen av Ba’al som var deres gud. Her ble det reist like mange altere som tidligere, og det samme antall ofre ble båret frem. Men nå gikk ikke Bileam for seg selv for å få vite Guds vilje, og han gav seg ikke ut for å være noen trollmann. Han stilte seg bare ved siden av altrene og speidet ut over Israels leir. Igjen kom Guds Ånd over ham, og han fremsa dette guddommelige budskapet: AO2 49.4

«Jakob, hvor fagre teltene dine er, hvor fine dine boliger, Israel! De er som vide daler, som hager langs en elv, lik aloé-trær som Herren har plantet, lik sedrer som vokser ved vann. Vannet strømmer fra Israels kar, det de sår, får rikelig med væte. Deres konge skal være større enn Agag, høyt skal hans kongevelde nå. De legger seg ned og hviler som en løve, som en løvinne — hvem tor vekke den? Velsignet er den som velsigner deg, og forbannet den som forbanner deg.» AO2 49.5

Lykken og fremgangen blant Guds folk blir her skildret i noen av de vakreste illustrasjoner fra naturens billedbok. Profeten sammenligner Israel med fruktbare daler som bugner av grøde, med blomstrende hager som blir vannet fra kilder som aldri svikter, og med det duftende aloetrect og det mektige sedertreet. AO2 49.6

Dette siste bildet er et av de vakreste og mest slående som finnes i det inspirerte ord. Sederen fra Libanon stod høyt i sere blant alle Østens folk. Den gruppen som dette treet tilhører, finnes overalt på jorden hvor mennesker ferdes. Disse trærne vokser helt fra de arktiske strøk og like til tropene. De trives der det er varmt, men kan også trosse kulden. Langs elvebredden vokser de frodig og reiser seg majestetisk i det tørre ørkenlandet. Røttene trenger dypt ned mellom steinene og trosser stormen. Bladene er grønne og friske når alle andre trær står nakne i vinterkulden. AO2 50.1

Sedertreet fra Libanon utmerker seg fremfor alle andre trær ved sin styrke, fasthet og holdbarhet. Dette treet blir brukt som symbol på dem som er «skjult med Kristus i Gud». Bibelen sier om de rettferdige: «De vokser som sedrer på Libanon.» Gud har gjort sederen til konge over skogens trær. «Ingen seder i Guds hage kunne måle seg med den; ingen sypress hadde slike grener og ingen platan så rikt løvverk.» ⁷ AO2 50.2

Gang på gang blir sederen brukt som symbol på konger og riker. Når Bibelen benytter den som et bilde på rettferdighet, viser det hvordan himmelen ser på dem som gjør Guds vilje. AO2 50.3

Bileam forutsa at Israels konge ville bli større og mektigere enn Agag. Dette var navnet på kongene hos amalckittene som på den tiden var et stort og mektig folk. Men dersom Israels folk ville være tro mot Gud, skulle de overvinne alle sine fiender. Guds Sønn var Israels konge. En dag skulle han reise sin trone på jorden, og han skulle utøve sin makt over alle riker. AO2 50.4

Mens Balak lyttet til profeten, ble han overveldet av skuffelse, frykt og harme. Det ergret ham at Bileam ikke gav ham noe som helst håp om et gunstig svar da alt syntes å gå ham imot. Han foraktet profetens bedragerske fremgangsmåte og så ned på ham fordi han hadde gått på akkord. I harme utbrøt han: «Kom deg nå hjem igjen så fort du kan! Jeg hadde tenkt å vise deg stor ære, men se, Herren har nektet deg æren.» Bileam svarte at kongen var blitt varslet på forhånd om at han bare kunne tale det som Gud gav ham. AO2 50.5

Før Bileam vendte tilbake til sitt folk, uttalte han en meget vakker og opphøyet profeti om verdens frelser og om hvordan Guds fiender til slutt ville bli tilintetgjort. «Jeg ser ham, men ikke nå, jeg skuer ham, men ikke nær. En stjerne stiger opp fra Jakob, en kongsstav løfter seg fra Israel.» AO2 50.6

Til slutt forutsa han den fullstendige ødeleggelsen av Moab og Edom, Amalek og kenittene, og fjernet dermed den siste rest av håp hos Moabs konge. AO2 50.7