Alfa og Omega 2

Sæd og høst

Av slike skjebner bør vi lære at bønn er både unges og eldres eneste sikkerhet. En fremtredende posisjon og store privilegier er ingen garanti for trygghet. Selv om en person i mange år har hatt en ekte kristelig erfaring, blir han fremdeles utsatt for Satans angrep. Selv den vise og mektige Salomo bukket under i kamp mot synden i sitt indre og fristelsene utefra. Hans nederlag viser at en person ikke kan stole på sin egen visdom og rettvishet, selv om han er aldri så forstandig og har tjent Gud trofast. AO2 367.4

Det sanne grunnlag og mønster for karakterdanning har vært det samme i alle slektledd og i alle land. Den guddommelige lov: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte,... og din neste som deg selv» — dette store prinsippet som ble åpenbart i Jesu liv og natur — er det eneste sikre grunnlag og den eneste pålitelige veileder. «Trygge tider skal komme for deg, en rikdom av frelse, visdom og kunnskap,» den visdom og kunnskap som bare Guds ord kan gi. ¹¹ AO2 367.5

Oppfordringen til Israel om å etterleve Guds bud er like sann i dag: «Dere skal legge vinn på å leve etter dem; da vil andre folk holde dere for å være kloke og forstandige.» Dette er det eneste som kan trygge den enkeltes rettskaffenhet, hjemmets renhet, samfunnets velferd og nasjonens stabilitet. I alle problemer, farer og konfliktsituasjoner er den eneste trygge og sikre regel å gjøre hva Gud sier. «Herrens påbud er rette.» «Den som lever slik, skal aldri rokkes.» ¹² AO2 368.1

De som gir akt på advarselen fra Salomos frafall, vil sky den minste antydning av de synder som overmannet ham. Menneskets eneste vern mot frafall er lydighet mot Guds krav. Han har gitt menneskene stort lys og mange velsignelser, og hvis de ikke tar imot dette lyset og disse velsignelsene, kan de ikke være sikre mot ulydighet og frafall. Når de som sitter i ansvarsfulle stillinger, setter sin lit til menneskelig visdom i stedet for å stole på Gud, blir lyset i dem mørke, og de evner han har gitt dem, blir en fallgruve. AO2 368.2

Så lenge kampen varer, vil mennesker vende ryggen til Gud. Satan vil legge forholdene slik til rette at dersom vi ikke blir bevart ved Guds kraft, vil sjelens forsvar bli svekket nesten umerkelig. Ved hvert eneste steg vi tar, bør vi spørre: Er dette Guds vei? Så lenge vi lever, bør vi være fast bestemt på å holde følelsene og lystene under kontroll. Vi er ikke trygge et eneste øyeblikk, med mindre vi stoler på Gud, og vårt liv er skjult med Kristus. Vaktsomhet og bønn er renhetens vern. AO2 368.3

De som får adgang til det nye Jerusalem, må gå gjennom den trange porten. Dette vil medføre sjelekamp, for «noe urent skal ikke komme inn». Men de som faller, behøver ikke gi opp i fortvilelse. Eldre personer som en gang har nytt velvilje hos Gud, kan ha skadet sjelen ved å ofre sin ærbarhet på sanselighetens alter. Men hvis de angrer, avstår fra synden og vender om til Gud, er det fremdeles håp. Han som sier: «Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets krone,» gir også denne innbydelsen: «Den ugudelige skal forlate sin vei og ugjerningsmannen oppgi sine tanker og vende om til Herren, så vil han vise barmhjertighet, til vår Gud, for han er rik på tilgivelse.» Gud avskyr synden, men elsker synderen. «Jeg vil lege deres frafall, og jeg vil elske dem av hjertet.» ¹³ AO2 368.4

Salomos anger var ekte, men de onde følgene av hans dårlige eksempel kunne ikke avverges. Mens han levde borte fra Gud, fantes det personer som forble tro, men mange ble ført på avveier. Det var ikke lett for den angerfulle kongen å stanse de onde krefter som ble utløst da han innførte avgudsdyrkelse og verdslige skikker. Hans evne til å øve en positiv innflytelse var sterkt redusert. Mange nølte med å vise full tillit til hans lederskap. AO2 370.1

Selv om Salomo bekjente sin synd og skrev om sin dårskap og anger som en advarsel til etterslekten, hadde han ikke noe håp om helt og fullt å kunne fjerne de onde følger av sine feilgrep. Mange var blitt forherdet på grunn av hans frafall, og fortsatte å gjøre bare det onde. Hans misbruk av sine gudgitte evner var også skyld i at det gikk nedover med mange av kongene som kom etter ham. AO2 370.2

Da Salomo med smerte så tilbake på sitt syndige liv, kunne han ikke annet enn utbryte: «Visdom er bedre enn krigsvåpen, men én synder kan ødelegge mye godt.» «En uting har jeg sett under solen, et feilgrep av den som har makten: at dårer blir satt i høysetet.» «Når en lager salve, kan døde fluer få oljen til å stinke og gjære. Litt dårskap veier mer enn visdom og ære.» ¹⁴ AO2 370.3

Blant de mange ting vi kan lære av Salomos liv, er ikke noe sterkere fremhevet enn menneskets enorme innflytelse til godt eller ondt. Uansett hvor begrenset vårt område er, øver vi likevel en innflytelse som enten bringer glede eller sorg. Uten at vi vet om det eller vil det, er den enten til velsignelse eller til forbannelse for andre. Vår innflytelse kan være preget av misnøye og egoisme, eller smittet av den dødelige giften fra en eller annen synd som vi kjeler for, eller den kan være ladet med kraften av livgivende tro, mot og håp og fylt med kjærlighetens aroma. Men én ting er sikkert: den vil enten være god eller dårlig. AO2 370.4

At vår innflytelse kan være en duft av død til død, er en fryktelig tanke, men det er likevel mulig. Hvem kan verdsette tapet av et eneste menneske som er ført på villspor og mister den evige lykke? Likevel kan vi ved en eneste ubetenksom handling eller et eneste tankeløst ord øve en så sterk innflytelse over et annet menneske at det går fortapt. En eneste karakterbrist kan føre mange mennesker bort fra Kristus. AO2 370.5

Når såkornet blir til avling, og denne sås ut igjen, blir avlingen mangedoblet. Denne loven gjelder også i vårt forhold til andre. Hver handling og hvert ord er et frø som vil bære frukt. Enhver gjerning som er inspirert av vennlig omtanke, av lydighet og selvfornektelse, vil forplante seg hos andre og gjennom dem til enda flere. På samme måte vil misunnelse, ondskap eller splid vokse opp som en «bitter rot» og smitte mange, ¹⁵ og de mange kan forgifte enda flere. Slik fortsetter såingen av godt og ondt både for tiden her og for evigheten. AO2 370.6