Alfa og Omega 2

I livets vår

En person som virkelig angrer, fortrenger ikke sine fordums synder fra minnet. Han er ikke likegyldig overfor sine tidligere feilgrep fordi han har fått fred i sinnet. Han tenker på dem han har ledet i synd, og prøver på alle mulige måter å føre dem tilbake til den rette veien. Jo klarere lys han selv har fått, desto sterkere ønsker han å lede andre inn på rett vei. Han prøver ikke å dekke over sitt syndige liv for å bagatellisere det gale, men heiser faresignalet for å advare andre. AO2 366.1

Salomo innrømmet at menneskehjertet er «fullt av ondskap og uforstand». Han sa også: «Om dommen over den onde gjerning ikke straks blir satt i verk, får menneskene mot til å gjøre det onde. En synder kan hund-re ganger gjøre ondt og enda få leve lenge. Likevel vet jeg jo at det går de gudfryktige godt, de som har age for Gud.» ⁶ AO2 366.2

Guds And påvirket Salomo til å skrive om de gagnløse år av sitt liv for å advare kommende slekter. Selv om hans eget folk høstet frukten av det onde han hadde sådd, var hans livsgjerning ikke helt forgjeves. På sine eldre dager var Salomo ydmyk og omsorgsfull. Han gav folket kunnskap. Han grunnet og gransket og laget mange ordspråk. Han la vinn på å finne gode ord og vendinger og skrev ned det som er rett og sant. «Ord av vismenn er som brodder, fyndord i samling trenger inn som nagler. De kommer fra en og samme hyrde. Men ellers, ta imot formaning, min sønn!» ⁷ AO2 366.3

Videre skrev han: «Til sist kan det hele samles i dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det bør alle mennesker gjøre. For Gud skal dømme hver gjerning, holde dom over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.» ⁸ AO2 366.4

Etter hvert som Salomo ble mer og mer klar over hvor ille han hadde båret seg at, ble det særlig om å gjøre for ham å advare de unge mot å gjøre de samme feil som hadde fått ham til å sløse bort himmelens rike gaver. Dette går tydelig frem av det han skrev se-nere i livet. Med sorg og skam bekjente han at han i sine yngre år, da Gud skulle vært hans glede, hans støtte og hans liv, hadde vendt seg bort fra himmelens lys og Guds visdom og dyrket avguder i stedet for å tjene Herren. Da han av bitter erfaring hadde lært hvor tåpelig det var å leve slik, ønsket han inderlig å redde andre fra den samme sørgelige opplevelse. AO2 366.5

Med gripende innlevelse skrev han om de privilegier og ansvar som venter de unge i tjenesten for Gud: AO2 366.6

«Lyset er en fryd for øyet, synet av solen gjør godt. Om årene blir mange, skal mennesket leve og glede seg over dem alle. Det skal tenke på de mørke dager, for det blir mange av dem. Alt som skal komme, er tomhet. Gled deg, ungdom, mens du er ung, vær glad og fornøyd i livets vår! Gå på de veier som hjertet vil, følg det som lokker ditt øye! Men vit at Gud skal kreve deg til ansvar for alt det du har gjort. Få ergrelser bort fra ditt sinn, og hold det onde fra livet! For ungdomstiden, livets vår, svinner som et pust.» ⁹ AO2 366.7

«Tenk på din skaper i ungdommens år, før de onde dagene kommer, før det lir mot de år da du må si: «Jeg har ingen glede av dem,» før sollys og måne og stjerner fordunkles, og skyene kommer igjen etter regnet. Da skjelver de som vokter huset, og kjempene blir krokete. De som maler på kvernen, holder opp med sitt arbeid, for de er blitt så få; det mørkner for dem som ser ut gjennom gluggene. Begge dørene mot gaten blir stengt, og duren fra kvernen lyder dempet; fuglekvitteret dør bort, og alle syngende stemmer stilner. AO2 367.1

Da gruer en seg for hver bakke, og skremsler lurer på veien. Mandeltreet blomstrer, gresshoppen sleper seg fram, og kapersen mister sin kraft. For mennesket går til sin evige bolig; de som skal gråte, er alt på gaten. Tenk på din skaper før sølvsnoren slites og gullskålen brister, før krukken knuses ved kilden, og hjulet knekker og faller i brønnen, før støvet vender tilbake til jorden, og ånden går til Gud som gav den.» ¹⁰ AO2 367.2

Salomos liv inneholder en sterk advarsel ikke bare til de unge, men også til dem i mer moden alder, og til dem som er på vei ned dalsiden og ser solen synke i vest. Vi ser og hører om ungdommens mangel på stabilitet. De vakler mellom rett og galt, og presset av onde lidenskaper blir ofte for sterkt. Hos dem som er i mer moden alder, regner vi ikke med å finne slik mangel på fasthet og stabilitet. Vi går ut fra at karakteren har fått fast feste, og at prinsippene har slått dype røtter. Men slik er det ikke alltid. Da Salomo skulle ha stått urokkelig som en eik, fikk fristelsen ham til å svaie, og da han burde vært sterkest, var han aller svakest. AO2 367.3