Alfa og Omega 2

Vigslingsbønnen

Etterpå knelte Salomo og bad vigs-lingsbønnen i hele folkets påhør. Med hendene løftet mot himmelen, mens forsamlingen lå bøyd med ansiktet mot jorden, bad kongen denne bønnen: «Herre, Israels Gud! Det er ingen Gud som du, verken i himmelen eller på jorden. Du holder pakten med dine tjenere og lar din godhet mot dem vare ved, når de ferdes helhjertet for ditt åsyn.... AO2 338.3

Men bor Gud virkelig på jorden hos menneskene? Se, himmelen, den høye himmel, rommer deg ikke, langt mindre dette huset som jeg har bygd! Vend deg til din tjeners inderlige bønn, Herre, min Gud, og hør det rop og den bønn som din tjener bærer fram for deg! Våk over dette huset dag og natt, over det stedet der ditt navn skal bo, som du har sagt. Hør de bønner som din tjener bærer fram, vendt mot dette sted. Ja, hør de inderlige bønner som din tjener og ditt folk Israel ber, vendt mot dette sted! Og når du hører dem i himmelen der du bor, så bønnhør og tilgi! ... AO2 338.4

Når ditt folk Israel blir slått av fienden fordi det har syndet mot deg, men så vender om og bekjenner ditt navn, ber og bønnfaller deg om nåde i dette hus, da må du høre det i himmelen og tilgi ditt folk Israel den synden de har gjort. Før dem tilbake til det landet som du gav dem og deres fedre. AO2 338.5

Når himmelen er lukket så det ikke kommer regn, fordi de har syndet mot deg, men de så ber til deg, vendt mot dette sted, bekjenner ditt navn og vender om fra sin synd fordi du har ydmyket dem, da må du høre det i himmelen og tilgi den synd som din tjener og ditt folk Israel har gjort. For du lærer dem den gode veien de skal gå. Send da regn over ditt land, det landet du har gitt ditt folk til odel og eie. AO2 338.6

Når det blir hungersnød i landet, når det kommer pest, når det kommer kornbrann og rust, gresshopper og gnagere, når fiender kringsetter byene der, når folket rammes av plager og sykdom, og så en eller annen i hele ditt folk Israel bærer fram inderlige bønner, fordi hver og en kjenner sin plage og smerte, og brer ut sine hender, vendt mot dette hus, da må du høre det i himmelen der du troner. Tilgi, grip inn og gi enhver igjen etter hans ferd, du som kjenner hans hjerte. For du er den eneste som kjenner menneskenes hjerter. Så skal de frykte deg og gå på dine veier så lenge de lever i det landet du gav våre fedre. AO2 338.7

Det kan også hende at utlendinger som ikke hører til ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte, fordi de har hørt om ditt store navn, din sterke hånd og din utstrakte arm. Når de så kommer og ber sine bønner, vendt mot dette hus, så må du høre dem i himmelen der du troner, og gjøre alt det de roper til deg om. Da skal alle folk på jorden lære ditt navn å kjenne, og de skal frykte deg likesom ditt folk Israel, og sanne at ditt navn er nevnt over dette huset som jeg har bygd. AO2 339.1

Når ditt folk drar ut i krig mot fienden, hvor du så sender dem, og de ber til deg, vendt mot denne byen som du har utvalgt, og mot det huset som jeg har bygd for ditt navn, da må du i himmelen høre deres inderlige bønner og hjelpe dem til deres rett. AO2 340.1

Det kan hende at folket synder mot deg — for det finnes ikke noe menneske som ikke synder — og du blir harm på dem og gir dem i fiendens vold, så han tar dem til fange og fører dem bort til et annet land, fjernt eller nær. Men så går de i seg selv i det landet der de holdes i fangenskap, og vender om og ber deg om nåde der i landet og sier: «Vi har syndet og båret oss ille at; ugudelige har vi vært.» Hvis de da vender om til deg av hele sitt hjerte og hele sin sjel i det landet de er bortført til, hos dem som har ført dem bort, og de ber, vendt mot det landet du gav deres fedre, mot byen som du har valgt deg ut, og mot huset som jeg har bygd for ditt navn, da må du høre deres inderlige bønner i himmelen der du troner, og hjelpe dem til deres rett. Tilgi ditt folk at de har syndet mot deg! AO2 340.2

Og nå, min Gud, la dine øyne være åpne og dine ører vendt til den bønn som stiger opp fra dette sted. Reis deg nå, Herre Gud, og kom til det sted hvor du kan slå deg til ro, du og din veides paktkiste. Dine prester, Herre Gud, skal være kledd i frelse, de som holder din pakt, skal glede seg over dine gode gaver. Herre Gud, vis ikke din salvede bort, kom i hu din miskunn mot David, din tjener!» ¹¹ AO2 340.3

Da Salomo hadde bedt, fér det ild fra himmelen. Den fortærte brennofferet og slaktofrene, og «Herrens herlighet fylte huset» så prestene ikke kunne gå dit inn. Da folket så at Herrens herlighet kom over templet, falt de på kne med ansiktet mot steingulvet og tilbad og priste Herren fordi han er god og hans miskunn varer evig. AO2 340.4

Så ofret kongen og folket slaktoffer til Herren. Slik vigslet kongen og hele folket Guds hus. I sju dager holdt folkemengden som var kommet sammen fra alle deler av landet, en stor gledesfest. Sammen med den var en stor forsamling som var kommet helt fra Lebo-Hamat til Egypterbekken. AO2 340.5

Uken etter feiret de løvhyttefesten. Etter høytiden da folket i glede hadde helliget seg på ny, drog de hjem, glade og vel til mote for alt det gode Herren hadde gjort mot David og Salomo og mot sitt folk Israel. ¹² AO2 340.6

Kongen hadde gjort alt som stod i hans makt for å oppmuntre folket til å overgi seg helt og fullt til Gud og til tjeneste for ham, og til å ære hans hellige navn. Nå skjedde det på ny, det som kongen hadde opplevd i Gibeon i begynnelsen av sin regjeringstid. Han fikk et nytt bevis på Guds anerkjennelse og velsignelse. I et syn om natten viste Herren seg for ham og sa: «Jeg har hørt din bønn og har utvalgt meg dette sted til offersted. Nå kan det hende at jeg lukker himmelen så det ikke kommer regn, og befaler gresshoppene å gnage av landet eller sender pest iblant mitt folk. Hvis da dette folket som mitt navn er nevnt over, ydmyker seg og ber, søker meg og vender om fra sin onde ferd, så vil jeg høre i himmelen, tilgi folkets synder og lege deres land. Nå vil jeg ikke lukke øynene, men lytte til hver bønn som stiger opp fra dette sted. Jeg har utvalgt og vigslet dette hus for at mitt navn skal bo der til evig tid. Mine øyne og mitt hjerte skal alltid være vendt mot det.» ¹³ AO2 340.7