Alfa og Omega 2

Salomo velger Guds vei

Så lenge Salomo var ung, fulgte han farens råd. I mange år levde han rettskaffent og viste ubetinget lydighet mot Gud. Kort etter at han var blitt konge, drog han sammen med sine rådgivere til Gibeon, der møteteltet som var blitt reist i ørkenen, fremdeles stod. Sammen med sine utvalgte menn, førere for avdelinger på tusen og hundre, dommerne og alle stormennene i hele Israel, overhodene for familiene, ofret han her til Gud og helliget seg selv helt og fullt til Her-rens tjeneste. ² AO2 330.3

Til en viss grad forstod Salomo hvilke tunge plikter en konge hadde, og han var klar over at de som bærer tunge byrder, må søke veiledning hos visdommens kilde hvis de skal kunne utføre gjerningen på en tilfredsstillende måte. Derfor tilskyndet han også sine rådgivere å søke Gud av hele sitt hjerte og forvisse seg om at han hadde tatt imot dem. AO2 331.1

Fremfor ethvert jordisk gode ønsket kongen visdom og innsikt for å kunne utføre den gjerningen Gud hadde gitt ham. Han hadde et brennende ønske om å få en klar forstand, et godt hjertelag og et mildt sinn. AO2 331.2

Samme natt åpenbarte Herren seg for Salomo i en drøm og sa: «Si hva du vil jeg skal gi deg!» Den unge, uerfarne kongen svarte at han følte seg usikker og trengte hjelp. AO2 331.3

Han sa til Gud: «Du har vist stor godhet mot din tjener David, min far, fordi han vandret for ditt åsyn i troskap og rettferd og hadde et hjerte som var oppriktig mot deg. Og denne store godhet mot ham har du holdt fast ved. Du har gitt ham en sønn som skal sitte på hans trone, slik det er i dag. Nå har du, Herre min Gud, gjort meg, din tjener, til konge etter min far David. Men jeg er jo bare en ung gutt og vet ikke hvordan jeg skal bære meg at som fører. Her står din tjener midt iblant ditt folk, som du har utvalgt, et folk så stort og tallrikt at det ikke kan telles eller regnes. Så gi da din tjener et lydhørt hjerte, så jeg kan styre ditt folk og skille mellom godt og ondt. For hvem kan ellers styre dette folket, så stort som det er?» AO2 331.4

Herren syntes godt om Salomos bønn, og han sa til ham: «Siden du bad om dette og ikke om et langt liv eller rikdom eller at dine fiender skulle dø, men bad om forstand til å skjønne hva som er rett, så vil jeg gjøre det du har bedt om. Jeg vil gi deg et hjerte som er så vist og forstandig at din like aldri før har vært og heller ikke skal komme siden. Men jeg vil også gi deg det du ikke bad om, både rikdom og ære. Så lenge du lever, skal det ikke finnes din like blant kongene.» ³ AO2 331.5

Gud lovte å være med Salomo slik han hadde vært med David. Hvis Salomo ville tjene Gud i oppriktighet og gjøre det han påla ham, ville hans trone bli grunnfestet, og i hans regjeringstid ville Israels folk bli «klokt og forstandig», et lys for nabofolkene. ⁴ AO2 331.6

Slik Salomo ordla seg da han bad til Gud foran det gamle alteret i Gibeon, viser hans ydmykhet og hans sterke ønske om å ære Gud. Han innså at uten Guds hjelp ville han være like hjelpeløs som et lite barn når det gjaldt å utføre de plikter som hvilte på ham. Han var klar over at han manglet dømmekraft, og følelsen av sitt store behov fikk ham til å be Gud om visdom. AO2 331.7

Salomo var ikke drevet av selviske ambisjoner etter å oppnå kunnskap som ville opphøye ham i forhold til andre mennesker. Men han hadde et sterkt ønske om å utøve sine kongelige plikter med troskap. Derfor valgte han den gaven som ville sette ham i stand til å gi Gud ære. Aldri var Salomo så rik og vis og virkelig stor som da han bekjente: «Jeg er jo bare en ung gutt og vet ikke hvordan jeg skal bære meg at som fører.» AO2 331.8

De som i dag har ansvarsfulle verv, burde prøve å ta lærdom av Salomos bønn. Jo mer fremtredende en persons stilling er, og jo større hans ansvar, desto mer vidtrekkende er hans innflytelse, og desto mer behøver han å stole på Gud. Han bør alltid huske at med kallet til en gjerning følger kallet til å ferdes varsomt blant andre mennesker. I sitt forhold til Gud bør han være som eleven som mottar undervisning. En hellig karakter følger ikke automatisk med en ansvarsfull stilling. En person blir virkelig stor når han ærer Gud og etterlever hans bud. AO2 332.1

Gud gjør ikke forskjell på folk. Han som gav Salomo visdom og skarp dømmekraft, vil gjerne gi oss de samme velsignelser i dag. «Dersom noen av dere mangler visdom, skal han be til Gud, og han skal få; for Gud gir til alle, villig og uten bebreidelser.» ⁵ AO2 332.2

Når en person som bærer tungt ansvar, heller vil ha visdom enn rikdom, makt og berømmelse, vil han ikke bli skuffet. Den store lærer vil ikke bare vise en slik person hva han skal gjøre, men også lære ham hvordan han skal utføre sin gjerning på en slik måte at Gud kan anerkjenne det. AO2 332.3

Så lenge den personen Gud har utstyrt med evner og dømmekraft, er helliget til ham, vil han ikke strebe etter høye posisjoner eller ha noe ønske om å styre og regjere. Mennesker kan ikke unngå å ta ansvar, men i stedet for å kjempe om lederrollen vil den ekte leder be om forstand til å kunne skjelne mellom godt og ondt. AO2 332.4

Folk i lederposisjon har det slett ikke lett, men de bør oppfatte ethvert problem som en oppfordring til å søke Gud i bønn. De bør aldri unnlate å søke råd hos ham som er kilden til all visdom. Når den store mester gir dem lys og styrke, blir de i stand til å motstå skadelig innflytelse og til å skjelne mellom rett og urett, godt og ondt. De vil bifalle det som Gud bifaller, og målbevisst prøve å hindre at forkjærte retningslinjer får innpass i hans verk. AO2 332.5