Alfa og Omega 2

David får store løfter

Davids fall var stort, men han angret dypt. Hans kjærlighet var glødende, og hans tro var sterk. Han hadde fått meget tilgitt, derfor elsket han meget. ³ Hans salmer beskriver hele skalaen av menneskelig erfaring, fra skyldfølelsens og selvfordømmelsens dyp til den mest opphøyede tro og det inderligste samfunn med Gud. Hans livshistorie viser at synd bare bringer skam og ulykke, men at Guds kjærlighet og nåde rekker ned til de største dyp, og at troen kan løfte den botferdige synder opp og gi ham barnekår hos Gud. Av alle de forsikringer vi finner i Guds ord, er dette et av de kraftigste vitnesbyrd om hans trofasthet og rettferdighet og hans nådespakt. AO2 328.1

Mennesket «flykter som skyggen og blir ikke stående», «men ordet fra vår Gud står fast for evig». «Fra evighet til evighet er Herrens miskunn over dem som frykter ham. Hans rett-ferd når til barnebarn når fedrene holder hans pakt og husker på hans bud, så de lever etter dem.» «Alt det Gud gjør, varer til evig tid.» ⁴ AO2 328.2

Herlige er løftene til David og hans ætt. De strekker seg inn i selve evigheten. I Kristus finner de sin totale oppfyllelse. Herren har kunngjort: AO2 328.3

«Jeg sluttet en pakt med min utvalgte, gav et hellig løfte til David, min tjener: ... Min hånd skal holde ham oppe, min arm skal gi ham styrke.... Trofast og god vil jeg være mot ham, i mitt navn skal han få større kraft. Jeg lar hans velde nå til havet, hans makt til elvene i øst. Han skal rope til meg: Du er min far, min Gud og min frelsende klippe. Ja, jeg gjør ham til min førstefødte, den høyeste blant kongene på jorden. Min troskap mot ham bevarer jeg for evig, min pakt med ham skal stå ved lag. Hans ætt vil jeg alltid holde oppe, hans trone så lenge himmelen er til.» ⁵ AO2 328.4

«Måtte kongen hjelpe de vergeløse i folket til å få sin rett. Han skal berge de fattige og knuse den som undertrykker andre. La ham leve fra slekt til slekt så lenge sol og måne skinner.... I hans dager skal rettferd gro, og lykke og fred skal råde så lenge månen er til. La ham herske fra hav til hav, fra Storelven til jordens ender. ... La hans navn bestå til evig tid; la det skyte f riske skudd så lenge solen skinner. Alle folk skal velsigne seg med det og prise ham lykkelig.» ⁶ AO2 328.5

«For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste.» «Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs ætt til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.» ⁷ AO2 328.6