Alfa og Omega 2

Moabkongen budsender Bileam

Utsendingene la straks ut på den lange reisen over fjell og ørkenland til Mesopotamia. Da de fant Bileam, overbrakte de budskapet fra kongen: «Se, et folk har dratt ut fra Egypt. De dekker hele landet og har slått seg ned rett imot meg. Kom nå og forbann dette folket! De er for sterke for meg. Kanskje jeg da kan slå dem og drive dem ut av landet. For jeg vet at den du velsigner, er velsignet, og den du for-banner, er forbannet.» AO2 40.5

Bileam hadde en gang vært en god mann og en Guds profet. Men han hadde falt fra Herren og var blitt et bytte for begjærlighet. Likevel bekjente han seg fremdeles til å tjene den levende Gud. Han var ikke uvitende om det som Gud hadde gjort for Israel, og da budbærerne bar frem sitt ærend, var han fullstendig klar over at det var hans plikt å avvise belønningen fra Balak og sende budbæ-rerne bort. Men han lekte med fristelsen og innbød dem å bli der natten over, ettersom han ikke kunne gi noe endelig svar før han hadde rådspurt Herren. AO2 41.1

Bileam visste godt at han ikke kunne skade Israel ved å forbanne dem. Gud var på deres side, og så lenge de var tro mot ham, kunne ingen makt stå seg mot dem. Men det smigret hans stolthet å høre at utsendingene uttalte: «Den du velsigner, er velsignet, og den du forbanner, er forbannet.» De kostelige gavene som de ville bestikke ham med, og utsikten til å bli opphøyet og æret, vakte hans begjær, og han tok imot gavene. Samtidig som han gav seg ut for å vise streng lydighet mot Gud, prøvde han å føye seg etter Balaks ønsker. AO2 41.2

Om natten sa Guds engel til Bileam: «Gå ikke med dem! Du må ikke forbanne det folket; for det er velsignet.» Motstrebende sendte Bileam budbærerne bort neste morgen, men han fortalte dem ikke hva Gud hadde sagt. Ergerlig over at utsikten til vinning og ære plutselig var borte, utbrøt han: «Gå tilbake til deres eget land! Herren gir meg ikke lov til å følge med dere.» AO2 41.3

Bileam hadde bare «syn for den lønn han kunne få for sin urett».’ Begjærlighetens synd, som i Guds øyne er avgudsdyrkelse, hadde gjort ham til en hykler, og på grunn av denne ene feilen hadde Satan fått full kontroll. Dette skulle bli hans bane. AO2 41.4

Fristeren tilbyr verdslig vinning og ære for å lokke mennesker bort fra å tjene Gud. Han forteller dem at det er deres overdrevne ærlighet som hindrer deres fremgang. På den måten blir mange tilskyndet til å vike av fra he-der lighetens vei. Ett skritt i gal retning fører gjerne til et annet, og folk blir mer og mer dristige. Når de først har gitt seg gjerrigheten og maktbegjæret i vold, er de parat til å gjøre hva som helst. Mange lurer seg selv med at de midlertidig kan slå av på ærlighetens prinsipper for å skaffe seg en eller annen verdslig fordel, og at de igjen kan slå inn på hederlighetens vei når de har nådd sitt mål. Slike mennesker vikler seg inn i Satans snare og redder seg sjelden ut igjen. AO2 41.5