Alfa og Omega 2

Davids siste leveår

Samkvemmet med hedenske folkeslag påvirket israelittene til å følge deres seder og skikker og trakte etter verdslig storhet. De skulle utmerke seg som Guds folk. Men etter hvert som stoltheten og selvtilliten økte, var de ikke lenger tilfreds med dette fortrinn, men ønsket å bli høyt ansett av andre nasjoner. Med en slik innstilling kunne de ikke unngå å utsette seg for fristelse. AO2 321.4

David ønsket å foreta nye erobringstokter blant fremmede folkeslag. Derfor bestemte han seg for å øke hæren ved å forlange krigstjeneste av alle over en viss alder. Dette nødvendiggjorde en folketelling. Motivet var stolthet og ærgjerrighet. En folketelling ville åpenbare kontrasten mellom rikets svakhet da David ble konge, og den styrke og velstand det hadde oppnådd under hans styre. Men dette ville bare bidra enda mer til å øke kongens og folkets selvtillit. Skriften sier: «Satan stod opp mot Israel og egget David til å holde folketelling i landet.» AO2 322.1

Nasjonens fremgang under Davids ledelse skyldtes ikke i første rekke hans dyktighet eller hærens slagkraft, men Guds velsignelse. En økning av den militære beredskapen ville gi nabofolkene inntrykk av at Israel satte mer lit til sin militære styrke enn til Herren. AO2 322.2

Selv om israelittene var stolte av sin nasjonale storhet, var de lite begeistret for Davids idé om å utvide militærtjenesten i så sterk grad. Den planlagte utskrivning var årsak til stor misnøye. Man fant det derfor nødvendig å la de militære lederne admi-nistrere folketellingen i stedet for prestene og de sivile embetsmenn som tidligere hadde stått for den. AO2 322.3

Hensikten med dette tiltaket var stikk i strid med teokratiets prinsipper. Til og med Joab gjorde innvendinger, han som ellers pleide å være nokså fri for skrupler. Men nå sa han: «Måtte Herren din Gud la folket øke, så det blir hundre ganger så tallrikt som nå, og måtte du, herre konge, selv få oppleve det! Men hvorfor vil du gjøre dette, herre konge?» Men kongen holdt fast ved sin beslutning og gav ikke etter for Joab. Så tok Joab ut og drog omkring i hele Israel og kom så tilbake til Jerusalem. AO2 322.4

Enda før folketellingen var ferdig, innså David at han hadde handlet galt. Full av selvfordømmelse sa han til Gud: «Jeg har gjort en stor synd. Men ta nå bort din tjeners skyld, Herre, for jeg har båret meg meget uforstandig at.» AO2 322.5

Neste morgen kom profeten Gad med et budskap til David: «Så sier Herren: Tre ting legger jeg fram for deg. Velg en av dem, så skal jeg gjøre det du vil.» Videre sa han: «Vil du at det skal være hungersnød i landet ditt i sju år, eller vil du være på flukt for fiendene dine i tre måneder mens de forfølger deg, eller vil du at det skal komme pest over landet ditt i tre dager? Tenk nøye etter og bestem deg for hva jeg skal svare ham som har sendt meg.» David sa til Gad: «Jeg er i stor nød. La oss da helst falle i Herrens hånd, for hans barmhjertighet er stor. Men i menneskehånd vil jeg ikke falle.» AO2 322.6

Så ble landet slått med pest, og sytti tusen mennesker døde. Men ødeleggelsen hadde enda ikke nådd hovedstaden. Da David så opp, fikk han øye på Herrens engel som stod mellom himmel og jord, med løftet sverd som han rakte ut mot Jerusalem. David og de eldste som var kledd i botsdrakt, kastet seg da til jorden. Kongen gikk i forbønn for Israel: «Å, jeg som gav påbud om at folket skulle telles! Det er jeg som har syndet og båret meg ille at. Men disse som er min hjord, hva ondt har de gjort? Herre, min Gud, la din hånd ramme meg og min ætt, men spar ditt folk for pesten!» AO2 322.7

Folketellingen hadde ført til misnøye ute blant folk, til tross for at de selv gav næring til de samme synder som hadde ført til at David handlet som han gjorde. På samme måte som Herren hadde brukt Absaloms synd som et middel til å straffe David, brukte han nå Davids feilgrep som et middel til å straffe synden i Israel. AO2 323.1

Dødsengelen hadde stanset sitt ødeleggelsesverk utenfor Jerusalem. Han stod på Moria-fjellet, på treskev ollen til jebusitten Aravna. På oppfordring fra profeten gikk David bort til fjellet der han bygde et alter for Herren og bar frem brennoffer og måltidsoffer. Da han ropte til Herren, svarte han ham med ild som kom f ra himmelen og for ned på brennofferalteret. «Da hørte Herren bønnene som steg opp fra landet, og Israel ble befridd for pesten.» AO2 323.2

Det stedet der alteret ble reist, skulle for ettertiden betraktes som hellig grunn, og Aravna tilbød kongen det som gave. Men han avslo idet han sa: «Nei, jeg vil kjøpe det for full pris. Jeg vil ikke ta det som er ditt, og gi det til Herren; jeg vil ikke bære fram brennoffer som jeg har fått for ingenting.» Så veide David opp seks hundre sekel gull og gav Aravna for treskevollen. På dette minneverdige stedet der Abraham i sin tid hadde bygd alteret for å ofre Isak, og som nå ble helliget gjennom denne store utfrielsen, ble Salomos tempel reist. AO2 323.3