Alfa og Omega 2

Amnon og Absalom

Da den førstefødte sønnen Amnon gjorde seg skyldig i en skammelig forbrytelse, ble han hverken straffet eller irettesatt. Loven krevde dødsstraff for den som gjorde seg skyldig i hor, og Amnons unaturlige brottsverk gjorde ham dobbelt skyldig. Men David følte seg fordømt på grunn av sin egen synd, og forsømte å trekke overtrederen til ansvar. AO2 303.2

Absalom var den naturlige beskytter av søsteren som var blitt så skammelig behandlet. I hele to år skjulte han sin plan om hevn. Men han slo desto hardere til da tiden var inne. Det skjedde under en fest han hadde innbudt de andre kongesønnene til. Da Amnon var blitt beruset, han som hadde gjort seg skyldig i blodskam, ble han drept etter ordre fra Absalom. AO2 303.3

En dobbelt straff hadde nå rammet David. Han mottok den forferdelige meldingen om at Absalom hadde hogd ned alle kongesønnene, og at ikke en av dem var igjen. Da reiste David seg, flerret klærne og kastet seg på jorden. Alle mennene hans stod omkring ham med klærne flerret. Redselsslagne vendte kongesønnene tilbake til Jerusalem og fortalte faren hva som virkelig hadde hendt. Det var bare Amnon som var blitt drept. De gråt høyt, og kongen og alle mennene hans satte i å gråte og klage. Men Absalom flyktet til sin morfar, kong Talmai av Gesjur. AO2 303.4

I likhet med de andre sønnene av David hadde Amnon fått lov til å gjøre som han selv lystet. Han hadde vært opptatt med å tilfredsstille sitt hjertes begjær uten hensyn til hva Gud krevde. Gud bar lenge over med ham til tross for hans store synd. I to år hadde han hatt anledning til å vende om, men han bare fortsatte på syndens vei. Mens syndeskylden enda hvilte over ham, ble han innhentet av døden, og en forferdelig dom venter ham. AO2 303.5

David hadde forsømt sin plikt til å straffe Amnon for hans forbrytelse. På grunn av Davids ettergivenhet som konge og far, og sønnens ubotferdighet, lot Herren begivenhetene gå sin gang og hindret ikke Absalom i å gjøre det han hadde satt seg fore. Når foreldre eller myndigheter for-sømmer plikten til å straffe urett, vil Gud ta saken i sin egen hånd. Han gir ondskapens krefter friere tøyler så det oppstår et hendelsesforløp der synd blir straffet med synd. AO2 304.1

De onde følger av Davids forkastelige lemfeldighet med Amnon var ikke slutt med dette. I stedet begynte Absalom nå å føle motvilje mot sin far. Etter at Absalom hadde flyktet til Gesjur, syntes David at sønnen burde få en eller annen straff for sitt brotts-verk og nektet ham å komme tilbake. Men dette tjente bare til å øke de vanskelighetene som David hadde påført seg selv. Absalom var virksom og ærgjerrig, men manglet prinsipper. Nå var han dessuten landflyktig og derfor avskåret fra å ta del i landets styre og stell. Dermed satte han i gang et farlig intrigespill. AO2 304.2

Da det var gått to år, bestemte Joab seg for å forsøke å skape forsoning mellom far og sønn. For å oppnå dette søkte han hjelp hos en kvinne fra Tekoa som var kjent for sin klokskap. Etter instruks fra Joab bad hun om foretrede for David og utgav seg som enke med to sønner som hadde vært hennes eneste trøst og støtte i livet. Under en trette hadde den ene av sønnene drept den andre. Nå krevde alle slektningene at den sønnen som overlevde, skulle utleveres til blodhevneren. «Slik vil de slokke den siste gnisten jeg har igjen; de unner mannen min verken navn eller etter-kommere på jorden.» Det hun fortalte, gjorde inntrykk på kongen, og han lovte å beskytte sønnen hennes. AO2 304.3

Gjentatte ganger fikk hun kongen til å garantere sønnens sikkerhet. Så bad hun ham om ikke å ta det ille opp, men hun syntes at det han hadde sagt, ikke stemte overens med hans egen handlemåte, ettersom han ikke lot den forviste sønnen komme hjem igjen. «For vi må alle dø og bli lik vann som helles ut på jorden og ikke kan øses opp igjen. Gud vil ikke ta liv, men tenker på hvordan en som er bortstøtt fra ham, ikke lenger skal være bortstøtt.» AO2 304.4

Denne gripende fremstilling av Guds kjærlighet til syndere, som den barske krigeren Joab var opphavsmann til, viser klart at israelittene hadde kjennskap til gjenløsningens store sannheter. Kongen, som var klar over sitt eget behov av Guds nåde, kunne ikke avslå denne bønnen. Til Joab sa han: «Dra av sted og hent den unge gutten, Absalom.» Absalom fikk altså tillatelse til å vende tilbake til Jerusalem, men han fikk ikke vise seg ved hoffet eller møte sin far. AO2 304.5