Alfa og Omega 2

David og Batseba

Før krigen mot ammonittene var slutt, overlot David hærledelsen til joab og drog tilbake til Jerusalem. Arameerne hadde allerede overgitt seg, og det var bare et tidsspørsmål når også ammonittene måtte kapitulere. Nå kunne David nyte seierens frukter og glede seg over de æresbevisninger han mottok for sin kloke og dyktige ledelse. Mens det var fred og ingen fare, benyttet fristeren anledningen til å legge beslag på hans oppmerksomhet. AO2 293.1

David burde ha satt alt inn på å bevare sin karakter ren og plettfri fordi Gud hadde knyttet ham så nært til seg og vært så god mot ham. Men når David opplevde medgang og følte seg trygg, slapp han taket i Gud og gav etter for Satan. Dermed gjorde han seg skyldig i syndige handlinger. Han som himmelen hadde utpekt til å styre nasjonen, og som Gud hadde valgt til å håndheve sin lov, tråkket selv på dens forskrifter. Han som skulle ha holdt brottsmenn i sjakk, oppmuntret dem med sine egne handlinger. AO2 293.2

I alle de farer David hadde vært utsatt for tidligere i sitt liv, kunne han rolig legge sin sak i Guds hånd fordi han hadde god samvittighet. Herren hadde ført ham trygt forbi de utallige snarer som ble lagt i hans vei. Skyldig og ubotferdig som han nå var, unnlot han å be Gud om hjelp og veiledning. I stedet forsøkte han selv å redde seg ut av de farer som synden hadde brakt ham i. AO2 293.3

Batsebas besnærende skjønnhet var blitt en snare for kongen. Hun var hustruen til hetitten Uria, en av Davids tapreste og mest trofaste krigsmenn. Ingen kunne forutse hva følgen ville bli dersom forbrytelsen ble kjent. Guds lov krevde dødsstraff for den som gjorde seg skyldig i hor. Den stolte krigeren som var blitt så dypt forurettet, ville kanskje hevne seg ved å drepe kongen eller egge folket til å gjøre opprør. AO2 293.4

Enhver anstrengelse fra Davids side for å skjule sin skyld, var uten resultat. Han hadde gitt seg i Satans vold. Farer truet overalt, og en vanære bitrere enn døden. I den desperate situasjonen han var i, så han ingen annen utvei enn å føye drap til hor. Den onde, som hadde ført Saul i fordervelse, prøvde nå å ødelegge David. Selv om fristelsene hadde forskjellig karakter, hadde de det til felles at de førte til overtredelse av Guds lov. David resonnerte som så at dersom Uria ble drept i kampen mot fienden, ville ingen finne på å mistenke kongen. Batseba ville være fri til å bli hans hustru, mistanken ville bli avledet, og kongens ære ville være reddet. AO2 293.5

Uria ble sendt av gårde med sin egen dødsdom, idet kongen lot ham overbringe et brev til Joab med denne beskjed: «Sett Uria lengst framme, der striden er hardest, og dra dere så tilbake fra ham, så han faller og mister livet!» Joab, som allerede hadde ett snikmord på samvittigheten, nølte ikke med å etterkomme kongens ordre, og Uria falt i kampen mot ammonittene. AO2 294.1

Inntil da hadde David regjert på en måte som bare få fyrster har kunnet oppvise maken til. Det står skrevet om ham at han gjorde rett og rettferd mot hele sitt folk. ² På grunn av sin hederlighet hadde han vunnet hele nasjonens tillit og hengivenhet. Men da han forlot Gud og gav etter for Satan, ble han midlertidig et redskap for den onde. Fremdeles beholdt han den posisjon og myndighet Gud hadde gitt ham. Derfor forlangte han lydighet av sine undersåtter, selv om deres sjel dermed kom i fare. Joab var mer lojal mot kongen enn mot Gud. Han overtrådte Guds lov på kongens befaling. AO2 294.2

David hadde fått sin makt fra Gud, men han skulle utøve den bare i samsvar med hans lov. Når han påbød noe som var imot Guds lov, var det synd å etterkomme det. Riktignok står det at «de som er ved makten, er innsatt av Gud». Vi skal likevel ikke lyde myndighetene i noe som strider mot Guds lov. I et av sine brev nevner apostelen den regelen vi bør leve etter: «Følg mitt eksempel, slik jeg følger Kristi eksempel.» ³ AO2 294.3

Joab sendte rapport til David om hvordan ordren var blitt utført, men den var så omhyggelig formulert at ingen skulle få mistanke hverken til ham selv eller til kongen. Han sa til budbæreren: «Når du har fortalt kongen hvordan det har gått til i slaget, kan det hende at kongen blir harm. ... Da skal du svare: Hetitten Uria, din tjener, har også mistet livet.» Så tok budbæreren av sted og gav David melding om alt det Joab hadde pålagt ham. Kongen svarte: «Si til Joab at han ikke skal ta seg nær av dette. For sverdet rammer snart den ene og snart den andre. Han skal fortsette å kjempe mot byen og rive den ned. Be ham være ved godt mot.» AO2 294.4

Batseba overholdt den sørgetiden som skikken krevde. Siden sendte David bud og hentet henne hjem til seg, og hun ble hans kone. Den mannen som hadde hatt en så følsom samvittighet og så høye æresbegreper at han ikke ville legge hånd på Herrens salvede, selv når hans eget liv var i fare, hadde sunket så dypt at han kunne forurette og drepe en av sine mest trofaste og tapre menn. Og enda trodde han at han uforstyrret skulle kunne nyte frukten av sin synd. Så matt var det fine gullet blitt, og så forandret det edle metallet! AO2 294.5

Helt fra begynnelsen har Satan fremholdt de store fordeler menneskene ville oppnå gjennom overtredelse. Slik villedet han engler, og på samme måte fristet han Adam og Eva til å synde. Fremdeles benytter han den samme fremgangsmåten for å lede mennesker bort fra lydighet mot Gud. Han gjør overtredelsen innbydende, men den kan likevel ende i døden. ⁴ Lykkelige er de som blir klar over hvor bitter syndens frukt er, og som vender om i tide. Gud var nådig mot David og tillot ikke at syndens bedragerske glans fikk lokke ham ut i avgrunnen. AO2 294.6