Alfa og Omega 2

Hos spåkvinnen i En-Dor

Neste dag skulle Saul angripe filisterne. Ulykkesskyene hang truende over ham, og han lengtet etter hjelp og veiledning. Men det var nytteløst for ham å be Gud om hjelp. Herren svarte ham ikke, hverken gjennom drømmer eller urim eller gjennom profeter. AO2 252.6

Gud viser aldri bort et ydmykt og oppriktig menneske som kommer til ham. Men hvorfor lot han Saul gå bort med uforrettet sak? Ved sin egen handlemåte hadde kongen brutt all forbindelse med Gud, og han hadde forkastet de råd profeten Samuel hadde kommet med. Han hadde drevet David, Guds utvalgte, i landflyktighet, og han hadde drept Herrens prester. Kunne han vente å få svar fra Gud når han hadde brutt all forbindelse med himmelen? Kunne Gud svare ham gjennom drømmer og åpenbaringer, all den stund han hadde syndet mot nådens Ånd? AO2 253.1

Saul vendte seg ikke til Gud i ydmykhet og anger. Det var ikke om å gjøre for ham å få syndstilgivelse og bli forsont med Gud, men å bli reddet fra fienden. I trass og med sin opprørske holdning hadde han brutt forbindel-sen med Gud. Den eneste veien tilbake var gjennom anger og bot. I angst og fortvilelse bestemte den stolte kongen seg for å søke hjelp på annet hold. AO2 253.2

Da sa Saul til mennene sine: «Finn meg en kvinne som kan mane fram gjenferd, så vil jeg gå til henne og rådspørre henne.» Saul var fullstendig klar over hva åndemaning var. Gud hadde uttrykkelig forbudt sitt folk å befatte seg med den slags, og det var forbundet med dødsstraff å drive med trolldomskunst. AO2 253.3

Mens Samuel enda levde, hadde Saul befalt at alle trollmenn og dødningemanere skulle utryddes. Desperat som han var, så han i farten ingen annen utvei enn åndemaning som han selv i sin tid hadde fordømt som en avskyelighet. Kongen fikk vite at en kvinne som hadde en spådomsånd, holdt seg skjult i En-Dor. Denne kvinnen stod i ledtog med djevelen og var under hans kontroll for å utføre hans vilje. Til gjengjeld utførte ondskapens fyrste mirakler og åpenbarte hemmelige ting for henne. AO2 253.4

Skjult bak en forkledning drog Saul av sted ved nattetid sammen med to følgesvenner for å oppsøke spåkvinnen. For et ynkelig syn! Israels konge som fange under Satans vilje! Den som insisterer på å følge sin egen vilje, og som motstår den hellige innflytelsen fra Guds Ånd, har valgt den mørkeste sti et menneske kan gå på. Det finnes ikke noen frykteligere trelldom enn å være prisgitt selvet — den verste av alle tyranner. AO2 253.5

Den eneste betingelsen for at Saul kunne bli konge over Israel, var at han stolte på Gud og gjorde hans vilje. Hvis han hadde oppfylt denne betingelsen mens han regjerte, ville hans kongeverdighet vært sikret. Gud ville ha vært hans veileder, Den Allmektige hans skjold. Herren hadde lenge båret over med Saul. AO2 253.6

Selv om Saul nesten hadde brakt Guds stemme til taushet ved sitt opprør og sin trass, hadde han enda anledning til å vende om. Men da han i farens stund vendte seg bort fra Gud og søkte opplysning hos en av Satans forbundsfeller, kuttet han det siste bånd som bandt ham til Skaperen. Han ble prisgitt den demoniske makt som han i årevis hadde vært under innflytelse av, og som nå hadde ført ham til avgrunnens rand. AO2 253.7

Skjult av nattemørket hastet Saul og de to følgesvennene av sted over sletten, og da de hadde kommet forbi filisterleiren i god behold, drog de over fjellryggen og kom ned til EnDor der trollkvinnen holdt til. Her hadde hun gått i dekning for å kunne fortsette med sine vanhellige besvergelser i hemmelighet. Saul var forkledd, men hans staselige skikkelse og kongelige holdning viste at han ikke var en menig soldat. Kvinnen hadde en mistanke om at hennes gjest kunne være Saul, og de rike gavene styrket denne mistanken. Så sa han til henne: «Kall fram et gjenferd og spå meg. Hent opp den som jeg nevner for deg.» AO2 254.1

Til dette svarte hun: «Du vet vel hva Saul har gjort, at han har ryddet ut av landet alle som maner fram gjenferd og spådomsånder? Hvorfor legger du snarer for meg? Hvorfor vil du drepe meg?» Da sverget Saul henne en ed ved Herren og sa: «Så sant Herren lever, det skal ikke komme noen skyld over deg for dette.» Kvinnen spurte: «Hvem skal jeg mane fram for deg?» Han svarte: «Hent Samuel opp til meg!» AO2 254.2

Da hun hadde uttalt besvergelsene, sa hun: «Jeg ser en ånd som kommer opp av jorden. ... Det er en gammel mann som kommer opp. Han er kledd i en kappe.» Da skjønte Saul at det var Samuel, og han kastet seg ned med ansiktet mot jorden. AO2 254.3

Det var ikke Guds hellige profet som trollkvinnen mante frem. Samuel var ikke til stede i denne demonhulen. Det overnaturlige vesen som viste seg, var utelukkende Satans verk. Det var like lett for ham å fremtre i Samuels skikkelse som å vise seg som en lysengel da han fristet Jesus i ødemarken. AO2 254.4

Det første kvinnen sa da hun var kommet i trance, var rettet til kongen: «Hvorfor har du narret meg? Du er jo Saul.» Den onde ånden som forestilte profeten, varslet først denne onde kvinnen i all hemmelighet om at hun var blitt narret. Deretter henvendte skikkelsen seg til Saul: «Hvorfor har du uroet meg og hentet meg opp?» Saul svarte: «Jeg er i stor nød. Filisterne fører krig mot meg, og Gud har vendt seg fra meg. Han svarer meg ikke lenger, verken gjennom profeter eller i drømmer. Derfor har jeg kalt deg fram, så du kan la meg få vite hva jeg skal gjøre.» AO2 254.5

Mens Samuel levde, hadde Saul avvist hans råd og følt seg forurettet når han ble irettesatt. Men da han nå var i nød og ulykken truet, følte han at profeten Samuel var den eneste som kunne hjelpe. For å komme i kontakt med himmelens representant oppsøkte han helvetes budbærer, men forgjeves. AO2 254.6

Saul var helt og fullt i Satans vold. Han som har glede av å bringe ulykke og ødeleggelse, satte alt inn på å gjøre det av med den fortvilte kongen. Den skikkelsen som utgav seg for å være Samuel, brakte Saul dette fryktelige budskapet som svar på hans inntrengende bønn: «Hvorfor spør du meg når Herren har vendt seg fra deg og er blitt din fiende? Herren har gjort med deg slik som han sa gjennom meg. Han har revet kongedømmet ut av din hånd og gitt det til en annen, til David. Fordi du ikke hørte på Herren og ikke fullførte hans vredesdom over amalekittene, derfor har Herren nå gjort dette mot deg. Og sammen med deg skal Herren også gi Israel i hendene på filisterne.» AO2 254.7

Helt fra Saul begynte å gjøre opprør, hadde Satan smigret og bedratt ham. Fristeren gjør hva han kan for å bagatellisere synden, gjøre veien inn i overtredelsen lett og innbydende og påvirke sinnet mot Herrens advarsler og formaninger. Ved sin trolldomsmakt hadde Satan fått Saul til å rettferdiggjøre sin handlemåte til tross for Samueis irettesettelse og advarsler. Men nå da Saul var i en desperat situasjon, vendte Satan seg mot ham og minnet ham om hans store synd og hvor håpløst det var å be om tilgivelse. Hensikten var å drive ham ut i bunnløs fortvilelse. AO2 255.1

Satan kunne ikke ha valgt en mer effektiv fremgangsmåte for å gjøre Saul motløs, forvirre hans dømmekraft og drive ham til vanvidd og selvmord. Saul var segneferdig av utmattelse. Han var skrekkslagen og pint av samvittighetsnag. Da han hørte den fryktelige spådommen, svaiet han som et eiketre i storm og falt. AO2 256.1

Trollkvinnen ble slått av skrekk. Israels konge lå foran føttene hennes som en død mann. Hva ville skje med henne hvis han døde i hennes skjulested? Hun tryglet ham om å reise seg opp og ta til seg mat. All den stund hun hadde satt livet på spill for å rette seg etter hans ønske, burde han følge hennes oppfordring for å redde sitt eget liv. Da tjenerne sa det samme, gav han til sist etter, og i en fart tilberedte kvinnen gjøkalven og usyret brød. Hvilket syn! I trollkvinnens ødslige hule som nettopp hadde gjenlydt av dommen som var blitt forkynt, satt den mannen som Gud hadde salvet til konge over Israel, og spiste for å samle krefter til den skjebnesvangre kampen neste dag. Og Satans sendebud overvar måltidet. AO2 256.2

Før daggry drog Saul og følget hans tilbake til Israels leir for å gjøre seg klar til kamp. Han hadde banet veien for sin egen undergang da han rådførte seg med den onde ånden. Det var umulig for ham å sette mot i hæren når han selv var nedtrykt av angst og fortvilelse. All den stund han selv hadde brutt forbindelsen med kraftkilden, kunne han ikke påvirke israelittene til å søke hjelp hos Gud. Den onde spådommen var nødt til å gå i oppfyllelse. AO2 256.3