Alfa og Omega 2

I tjeneste hos filisterne

David hadde ikke rådspurt Gud før han gjorde seg opp den mening at Saul ville lykkes i sin mordplan. Mens Saul var opptatt med å komme David til livs, var Gud i virksomhet for å sikre kongedømmet for ham. Han gjennomfører sine planer selv om de er skjult for mennesker, for de kan ikke fatte Guds veier. Når de ser på de ytre forhold, tror de at prøvelsene og vanskelighetene som Gud lar komme i deres vei, er til skade og vil bringe ulykke. Slik så også David på de ytre forhold i stedet for å stole på Guds løfter. Han tvilte på at han noen gang ville bli konge. De langvarige prøvelsene han hadde vært utsatt for, hadde tært på hans tro og fått ham til å miste tålmodigheten. AO2 249.1

Det var ikke Herren som sendte David over til filisterne, Israels verste fiende. Nettopp denne nasjonen ville også bli en av hans bitreste fiender helt til det siste. Likevel søkte han hjelp hos dem i nødens stund. Han hadde mistet all tillit til Saul og hans menn, og gav seg sitt folks fiende i vold. David var en tapper hærfører og hadde vist at han var en klok og dyktig krigsmann. Men han motarbeidet sine egne interesser da han gav seg i lag med filisterne. Gud hadde kalt ham til å regjere i Juda-riket. Det var mangel på tro som fikk ham til å forlate sin post uten at Herren hadde gitt pålegg om det. AO2 249.2

David vanæret Gud ved sin mangel på tro. Filisterne hadde hatt større frykt for David enn for Saul og hans hær. Når David nå stilte seg under filisternes beskyttelse, avslørte han hvor svakt hans eget folk var, og oppmuntret faktisk denne uforsonlige fienden til å undertrykke Israel. David var blitt salvet for at han skulle be-skytte Guds folk. Det var slett ikke Guds vilje at hans tjener skulle sette mot i de gudløse ved å avsløre hvor svakt hans eget folk var, eller ved å vise likegyldighet for dets ve og vel. Dessuten fikk hans egne landsmenn det inntrykk at han drog av sted til hedningene for å dyrke deres guder. AO2 250.1

Ved å opptre på den måten kunne andre lett mistyde hans motiver, og mange fikk motvilje mot ham. Han gjorde nettopp det som Satan ønsket at han skulle gjøre, for Guds og hans folks fiender triumferte da David søkte tilflukt hos filisterne. Han sluttet ikke med å tjene Gud, heller ikke mistet han interessen for hans sak. Men av hensyn til sin personlige sikkerhet unnlot han å vise tillit. Dermed satte han en flekk på den faste og rettskafne karakter som Gud venter å finne hos sine tjenere. AO2 250.2

David fikk en hjertelig mottagelse hos filisterkongen. For det første beundret han David, og for det andre appellerte det til hans forfengelighet at en hebreer bad ham om beskyttelse. David på sin side følte seg sikker på at han ikke ville bli forrådt mens han oppholdt seg innenfor området der Akisj hersket. Både han og mennene hans tok med seg familie og eiendeler, og alt tydet på at de hadde tenkt å slå seg ned i Filisterlandet for godt. Akisj var vel tilfreds, og han lovte å beskytte flyktningene fra Israel. AO2 250.3

Da David bad om å få bo ute på landet i stedet for i hovedstaden, lot kongen ham flytte inn i Siklag. David var klar over hvilken fare det var for ham selv og mennene hans at de var omgitt av avgudsdyrkere. Hvis de fikk bo i en by helt for seg selv, ville de ha større frihet til å tjene Gud enn om de ble boende i Gat, hvor de hedenske skikker ville bli en stadig kilde til ondskap og ergrelse. AO2 250.4

Mens David bodde i denne isolerte landsbyen, førte han krig mot gesjurittene, girsittene og amalekittene, og han sørget for at det ikke ble noen igjen som kunne bringe melding til Gat. Når han kom tilbake fra toktene, lot han Akisj leve i den tro at han hadde kjempet mot sine egne landsmenn fra Juda. Ved å føre filisterne bak lyset gjorde han sitt til å oppmuntre dem, for kongen sa: «Nå har han gjort seg grundig forhatt i Israel, sitt eg]et folk; han kommer til å være min mann for alltid.» David visste at Gud hadde til hensikt å utrydde disse hedenske stammene, og åt han selv var utpekt til å gjøre det. Men han fulgte ikke Guds råd når han gjorde seg skyldig i bedrag. AO2 250.5

På den tiden samlet filisterne hærene sine for å gå til krig mot Israel. Da sa Akisj til David: «Du vet vel at både du og mennene dine må følge meg i striden?» David kunne ikke tenke seg å løfte så mye som en finger mot sitt eget folk. Men han hadde heller ikke klart for seg hvordan han skulle opp-tre før situasjonen ble mer avklart. Derfor gav han kongen et unnvikende svar: «Godt, du skal få se hva din tjener duger til.» Akisj oppfattet dette som et løfte om at David ville gå med ham i krigen. Han gav ham sitt ord på at han ville hedre ham og gi ham en ærefull stilling ved hoffet. AO2 250.6

Selv om David hadde vaklet i sin tro på Guds løfter, glemte han ikke at Samuel hadde salvet ham til konge over Israel. Han gjenkalte i erindringen de seirer Gud hadde gitt ham over hans fiender. Han tenkte også på den store nåde Gud hadde vist ham da han reddet ham fra å falle i hendene på Saul. Nå bestemte han seg for ikke å misbruke denne tilliten. Til tross for at Israels konge hadde forsøkt å drepe ham, ville han ikke slutte seg til sitt folks fiender. AO2 251.1