Alfa og Omega 2

David viser fredsvilje

Etter Samuels død fikk David være i fred noen måneder. Igjen trakk han seg tilbake til ensomheten i Sif. Men fiendefolket som holdt til der, underrettet Saul om hvor David oppholdt seg og håpet dermed å vinne hans gunst. Dermed flammet det djevelske raseriet på ny opp i Saul. Enda en gang samlet han sine krigsmenn og begynte å forfølge David. Men vennligsinnede speidere underrettet David om at Saul igjen var ute etter ham. Med noen få menn drog David av sted for å finne ut hvor fienden oppholdt seg. Ved nattetid nærmet de seg forsiktig leiren der Saul og folkene hans holdt til. Ingen oppdaget dem, for hele leiren sov. Så spurte David folkene sine: «Hvem vil gå med meg ned i leiren til Saul?» Abisjai svarte straks: «Jeg vil være med deg ned.» AO2 245.5

Skjult av skyggene fra fjellet listet de to seg helt inn i fiendens leir. Mens de prøvde å finne ut hvor tallrik fienden var, kom de over Saul som lå og sov. Spydet hadde han stukket i jorden, og ved siden av ham stod en vannkrukke. Der lå også Abner, hærføreren, og rundt omkring dem lå mennene hans i dyp søvn. Abisjai løftet spydet og sa til David: «I dag har Gud gitt fienden i din hånd. La meg støte spydet gjennom ham og ned i jorden. Ett støt er nok; mer trengs ikke.» Han ventet bare på at David skulle gi sin tilslutning. Men i stedet hvisket David: «Drep ham ikke! Hvem kan ustraffet legge hånd på Herrens salvede?» Og han fortsatte: «Så sant Herren lever, Herren skal selv slå ham, enten hans time kommer så han dør, eller han drar i hærferd og faller. Herren fri meg fra å legge hånd på Herrens salvede! Men ta spydet som står ved hodet hans, og vannkrukken, og la oss gå vår vei.» AO2 245.6

Så tok David spydet og vannkrukken ved hodet til Saul, og de gikk sin vei. Ingen så det, ingen merket det, og ingen våknet. Alle sov, for Herren hadde latt en dyp søvn komme over dem. For Herren er det en lett sak å gjøre den sterkeste svak, fjerne klok-skapen fra den viseste og gjøre den vaktsomme sløv. AO2 246.1

Så snart de var kommet på trygg avstand fra leiren, gikk David opp på en forhøyning og ropte til soldatene og til Abner: «Er ikke du en mann? Og hvem er som du i Israel? Hvorfor har du da ikke holdt vakt over din herre kongen? En av folket kom og ville drepe kongen, herren din. Det er ikke bra, det du har gjort. Så sant Herren lever, dere fortjener å dø alle sammen, fordi dere ikke har holdt vakt over deres herre, over Herrens salvede. Se, her er spydet og vannkrukken til kongen. De stod like ved hodet hans.» AO2 246.2

Saul kjente igjen stemmen til David, og han sa: «Er det din stemme jeg hører, min sønn David?» David svarte: «Ja, herre konge.» Og han fortsatte: «Hvorfor forfølger du din tjener, herre? Hva galt har jeg gjort? Hva ondt kan du finne hos meg? Hør nå, herre konge, hva din tjener sier.» AO2 246.3

Kongen gjentok den bekjennelsen han en gang tidligere hadde kommet med: «Jeg har gjort urett. Kom tilbake, min sønn David! Jeg skal ikke gjøre deg noe vondt mer siden du satte mitt liv så høyt i dag. Jeg har båret meg uforstandig at og gjort en stor feil.» David svarte: «Se, her er spydet ditt, konge! La en av mennene dine komme over og hente det!» Til tross for at Saul lovte ikke å gjore David noe vondt, gikk David ikke bort til ham. AO2 246.4

At David også denne gangen sparte Sauls liv, gjorde et sterkt inntrykk på Saul, og han innrømmet ydmykt at det var han som hadde feil. Han ble forbauset og spak da han møtte en slik vennlig holdning. Da han skiltes fra David, sa han: «Velsignet være du, min sønn David. Alt du tar deg fore, skal lykkes for deg.» Men David hadde ingen forhåpninger om at kongen ville fortsette i dette lune særlig lenge. Han hadde gitt opp håpet om en forsoning med Saul. Det syntes uunngåelig at han til slutt ville falle som offer for kongens ondskap, og derfor søkte han enda en gang tilflukt i Filisterlandet. Med de seks hundre mann drog han over til Akisj, kongen av Gat. AO2 247.1