Alfa og Omega 2
Samuel dør
Så døde Samuel, og hele Israel kom sammen og holdt sørgehøytid. De gravla ham i hjemmet hans i Rama. Israels folk betraktet Samuels død som et uerstattelig tap. De hadde mistet en stor, god profet og en fremragende dommer, og sorgen var dyp og smertelig. Fra sin ungdom av hadde Samuel vært rettskaffen i all sin ferd. Riktignok var Saul anerkjent som konge, men Samuel hadde øvd en sterkere innflytelse på grunn av sin trofasthet, lydighet og gudsfrykt. Det står om ham at han dømte Israel alle sine dager. AO2 240.3
Når folk sammenlignet Sauls atferd med den måten Samuel opptrådte på, så de tydelig hvilket feilgrep de hadde gjort da de ønsket seg en konge for ikke å være forskjellig fra andre nasjoner. Mange så med gru på forholdene i samfunnet. Hele nasjonen var i ferd med å bli gjennomsyret av verdslighet og gudløshet. Det eksempel som fyrsten viste, hadde en vidtrekkende innflytelse. Derfor hadde Israel virkelig grunn til å sørge over at Samuel, Herrens profet, var død. AO2 240.4
Nasjonen hadde mistet grunnleggeren og lederen av profetskolene, men det var ikke alt. Den hadde også mistet den mannen som folk gikk til med sine store problemer, han som hele tiden hadde talt deres sak hos Gud. De hadde følt seg trygge når Samuel gikk i forbønn for dem. «Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye.» 2 Folket følte nå at Gud var i ferd med å forlate dem. Kongen holdt på å gå fra forstanden, og det var hverken lov eller orden i landet. AO2 241.1
Gud la sin gamle tjener til hvile på et tidspunkt da landet var herjet av indre splid, og Samuels sindige og gudfryktige veiledning syntes å være mer nødvendig enn noen gang. Når de stod ved graven hans og tenkte på den dårskap de hadde vist da de forkastet ham som leder, følte de en bitter selvbebreidelse. Samuel hadde så nær forbindelse med himmelen at han likesom dannet bindeleddet mellom Israel og Gud. Det var Samuel som hadde lært dem å elske og lyde Herren. Men nå da han var død, følte de at de var fullstendig prisgitt en konge som stod i ledtog med Satan, og som ville skille dem fra Gud og himmelen. AO2 241.2
David kunne ikke være til stede ved Samuels gravferd. Men han sørget like dypt som noen trofast sønn kunne sørge over tapet av en kjærlig far. Han visste at Saul nå ville få enda friere tøyler, og følte seg ikke så trygg som da profeten levde. Mens Saul var opptatt av å sørge over Samuel, benyttet David anledningen til å finne et sikrere skjulested, og flyktet derfor til Paran-ørkenen. Det var her han skrev Salme 120 og 121. Mens han gikk omkring i disse ødslige omgivelser og tenkte på at profeten var død og at kongen var hans fiende, sang han: AO2 241.3
«Min hjelp kommer fra Herren, han som skapte himmel og jord. Han lar ikke din fot bli ustø, din vokter blunder ikke. Nei, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge, han er ved din høyre hånd. Solen skal ikke stikke deg om dagen og månen ikke skade deg om natten. Herren skal bevare deg fra alt ondt og verne om ditt liv. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.» 3 AO2 241.4