Alfa og Omega 2

David sparer Sauls liv

David hadde bare seks hundre mann, mens Saul kom imot ham med en hær på tre tusen. I en bortgjemt hule lå David og hans menn og ventet på at Gud skulle vise dem hva de burde gjøre. Idet Saul klatret opp langs fjellsiden, bøyde han av fra stien og gikk alene inn i den samme hulen som David og hans menn holdt til i. Da de så Saul, oppfordret de David til å drepe ham. Nå hadde de kongen i sin makt, og dette mente de var et avgjørende bevis på at Gud hadde gitt fienden i deres hånd for at de skulle gjøre det av med ham. David var fristet til å være enig med dem, men samvittighetens stemme talte til ham: Legg ikke hånd på Herrens salvede! AO2 239.2

Davids menn var fremdeles uvillige til å la Saul være i fred, og minnet David om hva Herren hadde sagt: «Jeg skal gi din fiende i din hånd, så du kan gjøre med ham som du finner for godt.» Så reiste David seg og skar en flik av Sauls kappe. Men igjen fikk han samvittighetsnag fordi han hadde skamfert kongens kappe. AO2 239.3

Da Saul var på vei ut av hulen for å fortsette ettersøkingen, hørte han til sin store overraskelse en stemme bak seg som sa: «Herre konge!» Han snudde seg for å se hvem det var som snakket til ham. Og der stod Isaisønnen som han så lenge hadde ønsket å få i sin makt, så han kunne drepe ham. David bøyde seg for kongen som et uttrykk for at han anerkjente ham som sin herre. Så sa han til Saul: AO2 239.4

«Hvorfor hører du på folk som sier at jeg prøver å gjøre deg ondt? I dag har du sett med egne øyne at Herren gav deg i min hånd i hulen. De sa at jeg skulle drepe deg. Men jeg sparte deg, for jeg tenkte: Jeg vil ikke legge hånd på min herre, for han er Herrens salvede. Se nå her, min far, her har jeg fliken av kappen din i hånden. Når jeg har skåret fliken av kappen din uten å drepe deg, må du da skjønne og forstå at jeg ikke har ondt eller svik i sinne. Jeg har ikke forbrutt meg mot deg. Men du er etter meg og vil ta livet av meg.» AO2 239.5

Da Saul hørte det, ble han ydmyket og måtte innrømme at det var sant. Han ble dypt grepet da det gikk opp for ham hvor fullstendig han hadde vært i hendene på den mannen han selv var ute etter å drepe. Idet David stod foran kongen, visste han at han selv var uskyldig. Sauls sinn ble bløtgjort, og han utbrøt: «Er det du som taler, min sønn David?» Så brast han i gråt og sa til David: «Du er bedre enn jeg, for du har gjort godt mot meg, enda jeg har gjort ondt mot deg. I dag har du vist meg hvor god du er mot meg; du drepte meg ikke da Herren hadde gitt meg i din hånd. Hvor er den mann som treffer på sin fiende og lar ham dra sin vei i fred? Måtte Herren lønne deg for det du har gjort mot meg i dag. Nå vet jeg at du skal bli konge og holde kongedømmet over Israel fast i din hånd.» AO2 239.6

David gav Saul det løfte at når han ble konge, skulle han vise nåde mot hans familie og ikke utslette hans navn. Med sitt kjennskap til Sauls tidligere opptreden var han klar over at han ikke kunne feste lit til hans forsikringer, og han hadde ingen forhåpninger om at Sauls anger ville bli av noen lang varighet. Derfor ble han i fjellborgen etter at Saul drog hjem. AO2 240.1

Det hender at mennesker som har gitt seg Satan i vold og hater Guds tjenere, endrer sin holdning og opptrer mer forsonlig og velvillig overfor dem. Men denne forandringen varer sjelden lenge. Ondsinnede mennesker får av og til dårlig samvittighet etter at de i ord og handling har plaget Herrens tjenere. Under innflytelse av Guds Ånd ydmyker de seg overfor Gud og overfor de mennesker de har motarbeidet, og endrer sin holdning til dem. Men når de igjen åpner døren for innskytelsene fra den onde, våkner tvilen og fiendskapet på ny, og de faller tilbake i den samme ondskap som de angret og midlertidig avstod fra. De begynner igjen å snakke ondt om de personene som de ydmykt har bedt om tilgivelse hos, og anklager og fordømmer dem på det kraftigste. Nå kan Satan bruke dem langt mer effektivt fordi de har lukket øynene for et større lys. AO2 240.2