Alfa og Omega 2

Saul får ny sjanse

Herren sendte Samuel til Saul med et nytt budskap. Ved å være lydig kunne han ennå vise at han ville være tro mot Gud og verdig til å lede Israel. Samuel oppsøkte kongen og overbrakte budskapet fra Herren. For at Saul skulle forstå hvor viktig det var at han etterkom oppfordringen, gjorde Samuel det klart at han talte med den samme myndighet som da han kalte Saul til å være konge. Slik lød budskapet: AO2 207.3

«Så sier Herren, Allhærs Gud: Jeg vil straffe amalekittene for det de gjorde mot Israel, at de la hindringer i veien for israelittene da de drog opp fra Egypt. Dra nå ut og slå amalekittene. Bannlys alt som hører dem til, og vis ingen barmhjertighet.» AO2 207.4

Amalekittene hadde vært de første til å føre krig mot Israel i ørkenen. Denne synd, i tillegg til deres fordervelige avguderi, førte til at Herren uttalte dommen over dem. Gud hadde påbudt at beretningen om deres grusomhet mot Israel skulle skrives ned, og befalingen lød slik: «Da skal du utslette minnet om amalekittene under himmelen. Glem ikke det!» ¹ AO2 207.5

Fullbyrdelsen av denne dommen var blitt utsatt i fire hundre år, men amalekittene hadde ikke vendt seg bort fra sine synder. Herren visste at dette onde folket ikke ville vike tilbake for å utrydde hans eget folk og fjerne tilbedelsen av den sanne Gud. Etter den lange utsettelsen var tiden nå kommet da dommen skulle fullbyrdes. AO2 207.6

Når Gud bærer over med de ugudelige, forherder de seg. Men selv om straffen blir utsatt, er den like sikker og like hard. «Herren skal reise seg som han gjorde på Perasim-fjellet, og harmes som i dalen ved Gibeon. Han vil gjøre sin gjerning — underlig er hans gjerning. Han vil fullføre sitt verk — selsomt er hans verk!» ² AO2 208.1

For den barmhjertige Gud er det en unaturlig handling å måtte straffe. «Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke at den ugudelige skal dø, men at han skal vende om fra sin onde ferd og leve. Vend om, vend om fra det onde livet dere fører! Hvorfor vil dere dø, israelitter?» «Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektledd; han tilgir synd og skyld og brott. Men han lar ikke den skyldige slippe straff.» ³ AO2 208.2

Herren ønsker ikke å straffe, men han må fullbyrde dommen over dem som overtrer hans lov. Han er nødt til å gjøre det for å hindre at menneskene blir totalt fordervet og går helt til grunne. For å kunne frelse noen må han utslette dem som er blitt forherdet i synd. «Herren er langmodig. Men hans kraft er stor, og han unn-later ikke å straffe.» ⁴ Med ubønnhørlig rettferd vil han hevde lovens krav mot dem som tråkker på hans bud. At Gud nøler med å la rettferdigheten skje fyllest, vitner om syndens alvorlige natur og den fryktelige gjen-gjeldelsen som venter overtrederen. AO2 208.3

Men selv om Gud straffet, unnlot han ikke å vise nåde. Amalekittene skulle ødelegges. Men kenittene som bodde midt iblant dem, ble spart. Heller ikke dette folket hadde helt kvittet seg med avgudsdyrkelse. Men de tilbad Gud og var vennligsinnet mot Israel. Hobab, svoger av Moses, hørte til denne stammen. Han hadde vært med israelittene på reisen gjennom ørkenen, og med sitt kjennskap til landet hadde han gitt dem verdifull bistand. AO2 208.4