Alfa og Omega 2

Samuel tar avskjed

«Jeg har gått med på alt dere har bedt meg om, og satt en konge over dere. Nå er det kongen som skal være fører for dere. Jeg er gammel og grå.... Fra jeg var ung og til denne dag har jeg vært fører for dere. Her står jeg. Før nå klagemål mot meg for Herren og hans salvede! Er det noen jeg har tatt okse eller esel fra? Er det noen jeg har gjort urett eller undertrykt? Er det noen jeg har tatt imot bestikkelser av, så jeg lukket øynene for noe? Om så er, vil jeg gi dere vederlag.» De svarte: «Du har verken gjort urett mot oss eller undertrykt oss; heller ikke har du tatt imot bestikkelser av noen.» AO2 196.7

Samuel prøvde ikke å rettferdiggjøre sin egen handlemåte. Han hadde tidligere kunngjort de prinsippene som skulle gjelde for både kongen og folket. Nå brukte han seg selv som eksempel for å gi ordene enda større vekt. Helt fra barnsben av hadde han vært knyttet til Guds verk, og i hele sitt lange liv hadde han hatt én ting i tanke — Guds ære og Israels beste. AO2 197.1

Før Israel kunne ha håp om fremgang, måtte de angre sin synd overfor Gud. På grunn av synd hadde de mistet troen på Gud, og hadde ikke lenger noen klar forståelse av hans makt og visdom til å lede nasjonen. De hadde tapt tilliten til at han var i stand til å føre sin egen sak frem til seier. De kunne ikke oppnå virkelig fred før de hadde innsett og bekjent den spesielle synden de hadde gjort seg skyldige i. De hadde sagt at de ønsket en konge til å dømme mellom dem og til å føre krigene deres. AO2 197.2

Samuel minnet dem om deres historie helt fra den dagen da Gud førte dem ut av Egypt. Kongenes konge hadde gått foran og ført krigene for dem. På grunn av synd hadde de ofte kommet i fiendens vold. Men så snart de vendte seg bort fra sin onde vei, sendte Gud en befrier. Han kalte Gideon og Barak. Så sendte han Jefta og Samuel og reddet dem fra fiendene rundt omkring, så de kunne bo trygt. Men når faren truet, sa de likevel: «Vi vil ha en konge til å styre oss.» Og det til tross for at «Herren deres Gud var deres konge». AO2 197.3

Så fortsatte Samuel: «Kom fram og se det store som Herren vil gjøre f or øynene på dere. Det er nå tiden for hvetehøsten. Jeg vil rope til Herren at han skal sende torden og regn. Så skal dere skjønne og se at det i Herrens øyne var en stor synd dere gjorde da dere krevde en konge.» Samuel ropte til Herren, og han sendte torden og regn den dagen. AO2 197.4

Det regnet ikke under hvetehøsten i mai og juni. Himmelen var skyfri, og luften var klar og mild. Da det fryktelige uværet brøt løs på denne årstiden, ble alle grepet av frykt, og de bekjente den spesielle synden de var skyldige i. Og hele folket sa til Samuel: «Be til Herren din Gud at vi, dine tjenere, ikke må miste livet! For vi la enda en ond gjerning til alle våre synder da vi krevde en konge.» AO2 197.5

Samuel overlot ikke folket til mismot, for det ville ha hindret ethvert forsøk på å fremkalle en forandring til det bedre. Satan ville ha fått dem til å tro at Gud var nådeløs og streng, og de ville ha blitt utsatt for mangfoldige fristelser. Gud er nådig og barmhjertig, alltid rede til å vise godhet mot sitt folk når de lyder ham. AO2 197.6

Slik lød Guds budskap gjennom hans tjener: «Vær ikke redde selv om dere har gjort alt dette onde. Vik bare ikke fra Herren, men tjen Herren av hele deres hjerte. Vik ikke fra ham! Følg ikke gagnløse guder som verken kan hjelpe eller frelse, for gagnløse er de. For sitt store navns skyld vil Herren ikke forkaste sitt folk.» AO2 197.7

Samuel sa ingenting om den ringeakt som folket hadde vist ham. Han bebreidet dem ikke fordi han bare hadde fått utakk for sin lange og oppofrende tjeneste. Derimot forsikret han dem om at han fortsatt ville være levende interessert i deres ve og vel: «Jeg vil aldri gjøre en slik synd mot Herren at jeg holder opp å be for dere. Jeg skal lære dere den gode og rette vei. Ha bare age for Herren og tjen ham trofast og helhjertet. Se hvor store ting han har gjort mot dere! Men hvis dere gjør det som ondt er, skal både dere og kongen deres gå til grunne.» AO2 198.1