Alfa og Omega 2

Aron dør

På ny Ia Israels hærskarer veien mot sør. De trasket gjennom et ørkenland som syntes enda mer goldt etter at de hadde fått et glimt av de grønne haugene og dalene i Edom. Mellom høydedragene som grenser mot den dystre ørkenen, hever Hor-fjellet seg. På denne fjelltoppen døde Aron og ble gravlagt. Da israelittene nådde frem til dette fjellet, sa Gud til Moses: «Ta Aron og hans sønn Elasar med deg opp på Hor-fjellet. Ta så presteklærne av Aron og ta dem på hans sønn Elasar 1 For der skal Aron dø og gå til sine fedre.» AO2 26.4

Møysommelig klatret de to oldingene oppover fjellsiden sammen med den unge mannen. Etter et langt liv på omkring 120 år var håret deres hvitt som snø. I sitt lange og begivenhetsrike liv hadde de møtt de hardeste prøver og opplevd den største ære som noe menneske har erfart. De var begge utrustet med store evner som var blitt utviklet og foredlet i samfunn med den evige Gud. Hele livet igjennom hadde de arbeidet trofast for Gud og sine medmennesker. Ansiktstrekkene vitnet om stor intellektuell styrke, edel målbevissthet og dyp kjærlighet. AO2 26.5

I mange år hadde Moses og Aron stått side om side og delt problemene og byrdene. Sammen hadde de trosset talløse farer og fått del i Guds rike velsignelser. Men nå var tiden kommet da de måtte skille lag. De beveget seg langsomt oppover, for hvert øyeblikk de hadde sammen, var dyrebart. Fjellet var bratt og oppstigningen vanskelig. Ofte stanset de for å hvile, og da snakket de sammen om fortiden og fremtiden. AO2 26.6

Foran dem så langt øyet kunne nå, lå ørkenlandskapet de hadde vandret igjennom. På sletten nedenunder lå leiren med de uhyre skarer av israelitter som disse utvalgte ledere hadde gitt den beste del av sitt liv, vist så stor omsorg og ofret så mye for. Et eller annet sted bortenfor Edom-fjellene lå stien som førte til løftets land, som hverken Aron eller Moses skulle få komme inn i. Ingen opprørsfølelser rørte seg i deres sinn, og de klaget ikke. Men ansiktene var preget av hellig vemod når de tenkte på hvorfor de ikke kunne få del i fedrenearven. AO2 26.7

Aron hadde fullført sin gjerning for Israel. Førti år tidligere, da han var åttitre år gammel, hadde Gud kalt ham til å hjelpe Moses i hans store og viktige oppgave. Han hadde samarbeidet med sin bror i å føre israelittene ut av Egypt. Han hadde holdt hendene hans oppe da de kjempet mot amalekittene. Han hadde fått stige opp på Sinai-fjellet der han hadde vært i Guds nærhet og vært vitne til hans herlighet. AO2 28.1

Gud hadde overlatt presteembetet til Arons familie, og hadde selv vigslet ham til det hellige verv som øversteprest. Han hadde støttet ham i hans hellige gjerning da de fryktelige straffedommene rammet Korah og hans medhjelpere. Det var ved Arons mel-lomkomst at pesten ble stanset. Da de to sønnene hans ble drept fordi de tilsidesatte Guds uttrykkelige påbud, lød det hverken murring eller klage. AO2 28.2

Likevel var Arons edle ferd ikke plettfri. Han gjorde en fryktelig synd da han gav etter for folkets krav ved Sinai og laget en gullkalv. Det samme var tilfelle da han og Mirjam ble misunnelige på Moses og kritiserte ham. Aron og Moses syndet også mot Herren ved Kadesj da de ikke fulgte påbudet om å tale til klippen da de manglet vann. AO2 28.3

Guds plan var at disse store ledere for hans folk skulle være Kristi representanter. På brystet bar Aron navnene på Israels stammer. Han meddelte Guds vilje til folket. Det var han som på den store soningsdagen gikk inn i Det aller helligste — «og da aldri uten offerblod» — som mellommann for hele folket. Når han hadde utført denne gjerningen, trådte han frem for å velsigne menigheten, slik Kristus kommer for å velsigne sitt ventende folk når hans soningsverk er avsluttet. Det var fordi Aron representerte vår store øversteprest at hans embete var så hellig og opphøyet og hans synd ved Kadesj så alvorlig. AO2 28.4

I dyp sorg tok Moses den hellige embetsdrakten av Aron og lot hans sønn ta den på, han som Gud hadde utpekt som etterfølger. Aron fikk ikke lov til å gjøre tjeneste som Guds øversteprest i Kanaan på grunn av den synden han hadde begått ved Kadesj. Han fikk ikke lov til å bære frem det første offeret i løftets land, og på den måten innvie israelittenes arv. Enda en stund skulle Moses bære byrden og føre folket til selve grensen av Kanaan. Han skulle få se inn i løftets land, men ikke selv komme inn i det. AO2 28.5

Hvis disse Herrens tjenere hadde bestått prøven uten å murre da de stod foran klippen ved Kadesj, ville deres fremtid ha fortonet seg helt annerledes. En feilaktig handling kan aldri gjøres om. Et helt livsverk kan kanskje ikke råde bot på det som er gått tapt i et øyeblikks ettergivenhet eller tankeløshet. AO2 28.6

Etter hvert vakte det bange anelser i leiren at de to lederne ble borte, og hadde tatt Elasar med seg. Det var en kjent sak at han skulle etterfølge Aron som prest. Man ventet derfor spent på at de skulle komme tilbake. Når de så utover den store forsamlingen, oppdaget de at nesten alle som hadde vært voksne da de forlot Egypt, var døde i ørkenen. Alle hadde en ond forutanelse når de tenkte på den dommen som var uttalt over Moses og Aron. Noen av dem var klar over hensikten med den hemmelighetsfulle ferden opp til toppen av Hor-fjellet, og bekymringen for lederne ble forsterket av bitre minner og selvbebreidelser. AO2 28.7

Endelig fikk de øye på to skikkelser som var på vei ned fra fjellet. Men Aron var ikke sammen med dem. Elasar hadde øversteprestens drakt på seg, som viste at han hadde overtatt embetet etter sin far. Da folket med tungt hjerte samlet seg omkring Moses, fortalte han at Aron hadde dødd i armene hans på toppen av fjellet, og at de hadde gravlagt ham der. For-samlingen ble grepet av sorg, for alle elsket Aron, selv om de ofte hadde gjort ham fortvilt. «Hele Israelsætten holdt sørgetid over Aron i tretti dager.» AO2 29.1

Bibelen gir denne enkle beskrivelsen av øversteprestens gravferd: «Der døde Aron, og der ble han gravlagt.»1 Det er stor forskjell på denne gravferden som ble foretatt etter Guds uttrykkelige befaling, og våre dagers skikker. I vår tid blir mennesker i høye posisjoner gjerne gravlagt med pomp og prakt. Aron var en av de mest strålende skikkelser verden har sett. Men da han døde og ble gravlagt, var bare to av hans nærmeste til stede, og den ensomme graven på Hor-fjellet var for alltid skjult for israelittene. Man ærer ikke Gud ved all den praktutfoldelse som ofte forekommer ved gravferder, og ved de unødvendige omkostninger for å føre et menneske til dets siste hvilested. AO2 29.2

Hele menigheten sørget over Aron, men de følte ikke tapet så smertelig som Moses. Arons død var en alvorlig påminnelse til Moses om at hans egen tid snart var slutt. Men selv om han bare hadde kort tid igjen å leve, følte han savnet av denne medarbeideren som så lenge hadde stått ved siden av ham, og som han hadde delt sorger og gleder med gjennom mange og lange år. Nå måtte Moses fortsette gjernin-gen alene. Men han visste at Gud var hans venn, og nå støttet han seg enda mer til ham. AO2 29.3