Alfa og Omega 2

Hvorfor de ble nektet gjennomreise

Hvis folket hadde stolt på Gud da de ble satt på prøve, ville hovdingen over Herrens hær ha ført dem gjennom Edom. På grunn av frykt ville innbyggerne der ha hjulpet dem i stedet for å vise en fiendtlig holdning. Men israelittene handlet ikke i samsvar med Guds ord, og mens de klaget og murret, gikk de glipp av den gylne anledningen. Da de endelig var parat til å fremsette sitt ønske for kongen, fikk de avslag. Helt siden de forlot Egypt, hadde Satan forsøkt å legge hindringer og fristelser i veien så de ikke skulle komme inn i Kanaan. Med sin vantro holdning hadde de gang på gang åpnet døren for ham, så han kunne motarbeide Guds plan. AO2 24.6

Det er viktig å tro Guds ord og øye-blikkelig handle etter det, mens himmelske vesener venter på å arbeide for oss. Onde engler står klar til å hindre ethvert fremskritt. Når Gud i sitt forsyn byr sitt folk gå frem, og han er beredt til å gjøre store ting for dem, frister Satan dem til å mishage Herren ved å få dem til å nøle og utsette avgjørelsen. Han prøver å skape splid eller vekke misnøye og vantro, og på den måten hindre dem i å få del i de velsignelser Gud ønsker å gi. Guds folk burde alltid være beredt til å gå så snart han baner veien. Enhver utsettelse gir Satan tid til å arbeide for å overmanne dem. AO2 25.1

Da Herren første gang instruerte Moses om ferden gjennom Edom, sa han at edomittene ville nære frykt for Israel. Men samtidig forbød han sitt folk å benytte seg av dette. Selv om Gud stod på Israels side, og frykten hos edomittene ville gjøre dem til et lett bytte, måtte israelittene likevel ikke snylte på dem. Slik lød påbudet: «Dere skal vokte dere vel for å angripe dem. Jeg vil ikke gi dere så mye som en fotsbredd av deres land, for jeg har latt Esau få Se’ir-fjellene til eiendom.» ¹ AO2 25.2

Edomittene var etterkommere av Abraham og Isak. For deres skyld hadde Gud vist nåde mot Esaus etterkommere. Han hadde gitt dem Se’ir, der de kunne leve uforstyrret hvis de ikke ved sin egen synd stilte seg utenfor Guds nåde. Israelittene skulle fordrive og utrydde kanaaneerne som hadde fylt urettferdighetens beger. Men edomittenes prøvetid var enda ikke slutt, og derfor skulle de behandles barmhjertig. Gud gleder seg ved barmhjertighet, og han viser medynk før han sender straffedommer. Han påla israelittene å skåne Edoms folk før han bød dem å tilintetgjøre Kanaans innbyggere. AO2 25.3

Stamfedrene til Edom og Israel var brødre, og forholdet mellom dem burde ha vært preget av broderlig vennskap og høflighet. Hverken da eller i fremtiden måtte israelittene gjengjelde den fornærmelsen de ble utsatt for da de ikke fikk dra gjennom landet. De måtte ikke regne med å legge under seg noen del av Edom-landet. Selv om de var Guds utvalgte folk, måtte de holde seg innenfor de grenser han hadde bestemt for dem. Gud hadde lovt dem en god arv, men de måtte ikke tro at de dermed hadde enerett til jorden, og at de kunne fortrenge alle andre. AO2 25.4

I sitt samkvem med edomittene skulle de vokte seg vel for å gjøre dem noen urett. De skulle handle med dem og kjøpe det de trengte, og straks gjøre opp for seg. Som en oppmuntring til å stole på Gud og gjøre det han bad dem om, fikk de denne påminnelsen: «Herren din Gud har jo velsignet deg i alt du har foretatt deg. ... Du har ikke manglet noen ting.» ² AO2 25.5

De var ikke avhengige av edomittene, for de hadde en Gud som var rik på alle ting. De måtte ikke bruke makt eller list for å tilegne seg noe som tilhørte dem. I all sin ferd skulle de være et eksempel på dette prinsipp i Guds lov: «Du skal elske din neste som deg selv.» AO2 26.1

Dersom de hadde dratt gjennom Edom slik Gud hadde planlagt, ville reisen ha vært til velsignelse, ikke bare for dem selv, men også for innbyggerne i landet. De ville ha fått kjennskap til hvordan Jakobs Gud velsigner dem som elsker og frykter ham. Men alt dette ble hindret på grunn av israelittenes vantro. AO2 26.2

Gud hadde gitt folket vann da de klaget, men han lot dem bære straffen for deres vantro. Enda en gang måtte de dra gjennom ørkenen og slokke tørsten ved den mirakuløse kilden. Hadde de stolt på Gud, ville de ikke lenger hatt behov for den. AO2 26.3