Alfa og Omega 2

Filisterne røver paktkisten

Filisterne identifiserte paktkisten med Israels Gud. De trodde at alle de mektige gjerninger Gud hadde utført for sitt folk, skyldtes dens magiske kraft. Da kisten ble ført frem, og de hørte gledesropet, sa de: «Hva betyr dette høye jubelropet i hebreernes leir?» De fikk vite at Herrens paktkiste var kommet dit. Da ble de redde, for de tenkte: «Gud er kommet til leiren.» Og de sa: «Ve oss! Slikt har aldri hendt før. Ve oss! Hvem skal berge oss fra denne veldige guden? Dette er jo den guden som sendte alle slags plager over egypterne i ørkenen. Men ta mot til dere, filistere, og opptre som menn, så dere ikke skal komme til å trelle for hebreerne som de har trellet for dere! Mann dere opp og gå til strid!» AO2 171.2

Filisterne gjorde et voldsomt angrep, og israelittene led et smertelig nederlag. Tretti tusen mann lå igjen på slagmarken. Guds paktkiste ble tatt, og Elis to sønner falt mens de forsøkte å forsvare den. Dette var enda et vitnesbyrd til fremtidige slekter om at Herren ikke vil la sitt folks synder være ustraffet. Jo bedre menneskene kjenner Guds vilje, desto større synd får de som ringeakter den. AO2 171.3

Israel var blitt rammet av den største ulykke som landet kunne bli utsatt for. Guds paktkiste var tatt og var nå i fiendens hender. Da symbolet på Guds nærvær og kraft var borte, forsvant også herligheten fra Israel. De vidunderligste åpenbaringer av Guds sannhet og makt var knyttet til denne hellige kisten. I tidligere tider hadde de vunnet mirakuløse seire når den ble brakt med. Den gylne kjeruben bredte vingene ut over den hellige paktkisten, og den ubeskrivelige herligheten fra sjekina, det synlige symbolet på den høyeste Gud, hadde hvilt over den i Det aller helligste. Men denne gangen hadde den ikke gitt sei-er. Den hadde ikke forsvart folket, og hele Israel sørget. AO2 171.4

De var ikke klar over at deres tro bare var en tom bekjennelse, og at den ikke lenger hadde noen virkning hos Gud. Guds lov som lå i paktkisten, var også et symbol på hans nærvær. Men de hadde vist forakt for lovens bud, ringeaktet dens krav og gjort Den Hellige Ånd sorg. Derfor hadde han veket fra dem. AO2 171.5

Så lenge folket var lydig mot Guds hellige bud, var Herren til stede og virket med sin grenseløse makt. Men når de så på paktkisten uten å sette den i forbindelse med Gud, og ikke respekterte hans åpenbarte vilje ved å lyde hans lov, kunne den ikke utrette stort mer enn en vanlig kiste. Folket betraktet den på samme vis som avgudsdyrkerne pleide å se på sine av-guder, som om de i seg selv hadde kraft til å utfri. De overtrådte den loven som lå i kisten, for når de tilbad den, førte det til formalisme, hykleri og avgudsdyrkelse. Deres synd hadde skilt dem fra Gud, og han kunne ikke gi dem seier før de angret synden og avstod fra den. AO2 172.1

Det var ikke nok at Israel hadde paktkisten og helligdommen midt iblant seg. Det hjalp heller ikke at prestene bar frem ofrene og at israelittene ble kalt Guds folk. Herren bønnhører ikke dem som nærer urett i hjertet. «Når noen vender øret bort og ikke vil høre på rettledningen, da er selv hans bønn en styggedom.» ¹ AO2 172.2

Eli som var gammel og blind, ble igjen i Sjilo da hæren drog ut i krig. Det var med bange anelser han ventet på utfallet, for han var meget bekymret for Guds paktkiste. Han hadde tatt plass ved inngangen til møteteltet. Der satt han ved veikanten dag etter dag og ventet i spenning på at det skulle komme en budbærer fra slagmarken. Til slutt kom en mann av Benjamin-stammen løpende oppover skråningen mot byen, med klærne flerret og med jord på hodet. Han løp forbi den gamle mannen ved veikanten uten å legge merke til ham. Da han kom inn i byen, fortalte han de forventningsfulle innbyggerne om ne-derlaget og de mange som hadde falt. AO2 172.3

Lyden av gråt og klage nådde også den gamle mannen som satt ved inngangen til møteteltet. Budbæreren ble ført frem for Eli og sa til ham: «Israel flyktet for filisterne, og det ble stort mannefall blant folket. Begge sønnene dine, Hofni og Pinhas, har og mistet livet.» AO2 172.4

Eli kunne tåle alt dette, hvor ille det enn var, for han hadde ventet det. Men så føyde budbæreren til: «Og Guds paktkiste er tatt.» Da for det en skygge av ubeskrivelig angst over ansiktet hans. Tanken på at hans synd hadde ført en slik vanære over Gud og vært årsak til at Gud måtte trekke sitt nærvær tilbake fra Israel, var mer enn han kunne bære. Han mistet all kraft, falt ned fra stolen, brakk nakken og døde. AO2 172.5

Til tross for Pinhas’ gudløshet var hans kone en gudfryktig kvinne. Da hun fikk høre at både mannen og svigerfaren hadde mistet livet, og fremfor alt at paktkisten var tatt, døde også hun. Hun følte at alt håp var ute. Barnet som hun fødte i denne motgangens time, kalte hun Ikabod — «ingen herlighet». Før hun døde, sa hun: «Herligheten er veket fra Israel! ... For Guds paktkiste er tatt.» AO2 172.6

Men Herren hadde ikke forkastet sitt folk fullstendig. Heller ikke ville han i lengden tåle hedningenes triumf. Han hadde benyttet filisterne som sitt redskap til å straffe Israel, og nå benyttet han paktkisten til å straffe filisterne med. I tidligere tider hadde den vært kjennetegnet på Guds nærvær, og da hadde den betydd styrke og anseelse for hans lojale folk. Men hans usynlige nærvær skulle enda en gang vise sin virkning og bringe frykt og ødeleggelse over dem som overtrådte hans hellige lov. AO2 172.7

Herren lar ofte sine bitreste fiender straffe utroskap hos det folket som bekjenner seg til å tjene ham. En kort stund kan de gudløse triumfere over straffen og lidelsen som rammer Guds folk, men så må de selv møte straffen fra en hellig Gud som avskyr synd. Overalt hvor synden rår grun-nen, vil Guds straffedom falle raskt og sikkert. AO2 173.1