Alfa og Omega 2

Dommen over Eli-ætten

Da sa Herren til Samuel: «Nå vil jeg gjøre noe i Israel som får det til å ringe for ørene på alle som hører om det. Den dagen lar jeg Eli få sanne alt det jeg har varslet om ætten hans, fra først til sist. Jeg har kunngjort for ham at jeg vil felle dom over ætten hans for alle tider, for den misgjerning han gjorde. Han visste at sønnene hans forbannet Gud, men talte dem likevel ikke til rette. Derfor har jeg sverget denne ed om Elis ætt: Aldri skal Eli-ættens skyld kunne sones, ver-ken med slaktoffer eller offergaver.» AO2 169.5

«Samuel kjente ikke Herren, for Herrens ord var ennå ikke blitt åpenbart for ham» — før han fikk dette budskapet fra Gud. Han visste altså ikke om at Gud åpenbarte seg så direkte som han gjorde for profetene. Herren hadde til hensikt å åpenbare seg på uventet måte, og at Eli skulle få vite om det når Samuel undret seg og spurte ham. AO2 170.1

Samuel ble både redd og forbauset på grunn av det skremmende budskapet han hadde mottatt. Neste morgen utførte han sine plikter på vanlig måte, men han bar på en tung byrde. Herren hadde ikke pålagt ham å åpenbare den forferdelige dommen. Derfor var han taus, og han prøvde å unngå å møte Eli. Han skalv ved tanken på at Eli kunne komme til å spørre ham, så han ble nødt til å røpe Guds dom over ham som han aktet og æret. AO2 170.2

Eli var klar over at Samuel hadde fått et budskap om en eller annen stor ulykke over ham og familien hans. Han kalte Samuel til seg og bad ham fortelle nøyaktig det som Herren hadde åpenbart. Samuel gjorde det han ble bedt om, og den gamle mannen bøyde seg ydmykt under den forferdelige dommen, idet han sa: «Han er Herren. Han må gjøre det han synes best.» AO2 170.3

Men Eli viste ikke frukten av sann omvendelse. Han bekjente sin skyld, men avstod ikke fra synden. Herren ventet i flere år med å fullbyrde den dommen han hadde kunngjort. Mye kunne vært gjort i de årene for å råde bot på fortidens feilgrep. Men den aldrende presten gjorde ikke noe effek-tivt for å rette på den ondskap som besudlet Herrens helligdom, og som førte tusener av israelitter i ulykke. Guds langmodighet resulterte i at Hofni og Pinhas forherdet seg og syndet enda grovere enn før. AO2 170.4

Eli lot hele nasjonen få vite om ad-varselen og irettesettelsen som hans familie hadde fått. Ved dette håpet han i noen grad å motvirke den onde innflytelsen av sin tidligere forsømmelse. Men i likhet med prestene brydde heller ikke stammene seg om advarslene. Nabofolkene var ikke uvitende om den ondskap som var al-minnelig i Israel, og avgudsdyrkelse og forbrytelse grep også om seg blant dem. De følte ikke lenger noen syndeskyld, slik de ville ha gjort om Israel hadde vært tro mot Gud. Men gjengjeldelsens dag nærmet seg. De hadde tilsidesatt Guds myndighet, forsømt og foraktet gudstjenesten, og nå måtte han gripe inn. AO2 170.5

Israelittene drog nå ut for å gå til krig mot filisterne. De slo leir ved Eben-Eser, mens filisterne slo leir ved Afek. Israelittene innledet dette krigstoktet uten å spørre Gud til råds og uten medvirkning fra hverken prest eller profet. Filisterne fylket hæren sin mot israelittene, og striden bredte seg. Israel ble slått, og det falt omkring fire tusen mann. Da den slagne og motløse hæren vendte tilbake til leiren, sa de eldste i Israel: «Hvorfor lot Herren oss lide nederlag mot filisterne i dag?» AO2 170.6

Nasjonen var moden for Herrens dom. Men folket forstod ikke at deres egne synder var årsak til ulykken. Derfor sa de: «La oss hente Herrens paktkiste i Sjilo, så han kan komme hit og være blant oss og redde oss fra fiendene våre.» Herren hadde hverken påbudt eller tillatt at paktkisten skulle føres ut til hæren. Men israelittene var så skråsikre på seieren at de satte i et veldig jubelrop da Elis sønner bar kisten inn i leiren. AO2 171.1