Alfa og Omega 2

En bønn fra hjertet

Hanna kom ikke med noen bebreidelse. I stedet gikk hun til Gud med den byrden hun ikke kunne dele med noen jordisk venn. Hun bad Gud inntrengende om å ta bort skammen og gi henne en sønn som hun kunne oppdra til hans ære. Så gav hun et høytidelig løfte om at dersom hun ble bønnhørt, ville hun hellige ham til Gud fra fødselen av. Hanna hadde gått helt bort til inngangen av møteteltet, og i sin hjertesorg bad hun til Herren og gråt sårt. Hun samtalte med Gud i sitt hjerte uten at en lyd kom over leppene. AO2 158.2

I denne onde tiden var det sjelden å se at noen bad så inntrengende. Derimot var det ganske vanlig at folk deltok i høytidene uten å vise den minste ærbødighet, og det forekom endog drukkenskap. Da øverstepresten Eli fikk øye på Hanna, trodde han først at hun var beruset. Han mente å gi henne en velfortjent irettesettelse og snakket strengt til henne: «Hvor lenge vil du oppføre deg som drukken? Se til å få rusen av deg!» AO2 158.3

Hanna var overrasket og følte seg såret, men hun var likevel vennlig. «Nei, herre,» svarte hun, «jeg er en ulykkelig kvinne. Vin eller annen sterk drikk har jeg ikke drukket; jeg bare klager min nød for Herren. Hold ikke din tjenestekvinne for en dårlig kvinne! For jeg har hele tiden talt ut av min store sorg og smerte.» Øverstepresten var dypt beveget, for han var en Guds mann. I stedet for å bebreide henne uttalte han en velsignelse: «Gå bort i fred! Israels Gud skal gi deg det du har bedt ham om.» AO2 158.4

Hannas bønn ble oppfylt. Hun fikk den gaven hun så inntrengende hadde bedt om. Da hun fikk se gutten, kalte hun ham Samuel — «for jeg har bedt Herren om ham». Så snart gutten var gammel nok til å unnvære moren, oppfylte hun sitt løfte. Hun elsket barnet med hele den kjærlighet som finnes i et morshjerte. Etter som hun dag for dag la merke til hvordan han utviklet seg, og lyttet til hans bameprat, ble kjærlighetens bånd stadig sterkere. Han var hennes eneste sønn, himmelens spesielle gave. Men hun hadde fått ham som en skatt som var helliget til Gud, og hun ville ikke holde tilbake det som tilhørte ham. AO2 158.5