Alfa og Omega 7

En nøktern livsstil

Kristi etterfølgere var rene, enkle og ivrige i sin gudsfrykt. Sannheten betydde mer for dem enn jord-eiendom, slekt og venner, ja, mer enn selve livet, og det var om å gjøre for dem å innprente dette i barna unge. Fra sin tidligste barndom ble de undervist i Skriften og opplært til å ha aktelse for Guds lov. Det fantes bare få eksemplarer av Bibelen, og derfor sørget de for å lære mest mulig av den utenat. Mange kunne gjengi store deler av Bibelen etter hukommelsen. Den storslåtte naturen og de enkle velsignelsene i hverdagslivet fikk dem til å tenke på Gud. Små barn lærte å takke Gud for alt godt og for alle gode gaver. AoO7 53.2

Fordi foreldrene elsket barna sine og tenkte på deres beste, passet de på ikke å forvenne dem. Et liv fullt av prøver og vanskeligheter ventet dem, kanskje endog martyrdøden. Fra barnsben av ble de oppdratt til å tåle motgang og til å være lydige, men samtidig til å tenke og handle selvstendig. Ganske tidlig måtte de lære å bære ansvar, være forsiktige med hva de sa, og forstå at det undertiden kan være klokt å tie. Hvis de sa et eneste ubetenksomt ord i fiendens påhør, kunne det være livsfarlig ikke bare for dem selv, men for mange av deres trosfeller. For sannhetens fiender var som glupske ulver mot dem som våget å kreve trosfrihet. AoO7 53.3

Valdenserne hadde ofret materielle goder for sannhetens skyld, og iherdig og tålmodig arbeidet de for det daglige brød. De utnyttet hver liten flekk dyrkbar jord mellom fjellene. Likeså ble dalene og de mer karrige fjellskråningene dyrket opp. Sparsomhet og streng nøysomhet var en del av den åndelige arven barna fikk med hjemmefra. De lærte at livet er en skole, og at det de trengte for å leve, skulle skaffes til veie ved eget arbeid, ved omtanke, påpasselighet og troskap. AoO7 53.4

Om dette enn kan være hardt og slitsomt, er det likevel godt for mennesker med en syndig natur. Det er den skolen Gud har bestemt at de skal oppdras og utvikles i. Selv om de unge måtte arbeide hardt, skjedde det ikke på bekostning av deres intellektuelle utvikling. De lærte at alle evner og krefter tilhørte Gud, og at de skulle oppøves og utvikles for å bli brukt i tjenesten for ham. AoO7 53.5

De rene og enkle valdensermenighetene hadde mye til felles med apostelmenigheten. De avviste pavens og presteskapets myndighet og holdt Bibelen som den eneste avgjørende og ufeilbare autoritet. I motsetning til de fornemme geistlige fulgte deres egne predikanter Jesu eksempel, han som ikke kom «for å la seg tjene, men for selv å tjene». De sørget for Guds hjord og førte den til de grønne gressganger og de levende vannkilder i hans hellige ord. De holdt ikke sine gudstjenester i kirker og katedraler som minnet om menneskelig storhet og prakt, men kom sammen i skyggen av fjellene og i alpedalene, eller de forskanset seg oppe i fjellene når det var fare på ferde, for å lytte til Guds ord fra hans tjenere. AoO7 54.1

Predikantene nøyde seg ikke med bare å forkynne evangeliet. De be-søkte også de syke, underviste barna, hjalp dem som hadde kommet på villspor, og prøvde å bilegge tvister og fremme forståelse og brorskap. I fredstid ble de underholdt ved gaver fra folk. Men i likhet med teltmakeren Paulus lærte hver enkelt av dem et eller annet håndverk eller yrke som han kunne livnære seg ved, om det ble nødvendig. AoO7 54.2

Predikantene underviste de unge, som fikk grundig opplæring i almendannende fag, men hovedvekten ble lagt på bibelkunnskap. De lærte Matteusog Johannesevangeliene utenat og også flere av brevene i Nytestamentet. Elevene ble også satt til å skrive av^bibeltekster. Noen manu^krrpter inneholdt hele Bibelen, mens andre var korte utdrag med enkle forklaringer av bibelkyndige folk. Guds ord, som så lenge hadde vært skjult av dem som prøvde å opphøye seg over Gud, kom dermed frem i lyset. AoO7 54.3