Alfa og Omega 7
Midnattsropet
I lignelsen i Matt 25 blir venteti-den da alle brudepikene sov, etter-fulgt av brudgommens komme. Dette stemte med kjensgjerningene både fra profetien og forbildene. Alt dette virket svært overbevisende, og «midnattsropet» ble forkynt av tusener av troende. AoO7 338.5
Som en flodbølge feide denne bevegelsen over landet, fra by til by, fra landsby til landsby og til de fjerneste steder, inntil Guds folk ble vekket opp. De ytterliggående strømninger forsvant som rimfrost for solen der budskapet lød. De tro-ende merket at tvil og forvirring forsvant, og håp og mot livet dem opp. AoO7 338.6
Bevegelsen var blitt kvitt de eks-treme tendenser som alltid opptrer når den menneskelige begeistring ikke er under kontroll av Guds ord og Ånd. I stedet var den preget av den samme ydmykhet og gudsfrykt som kjennetegnet det gamle Israel etter at Herrens tjenere hadde iret-tesatt dem. Den hadde det samme særpreg som Guds verk har hatt gjennom alle tider. Man merket ikke noen ekstatisk stemning, men en dyp selvprøving med syndserkjennelse og forsaking av alt verdslig. De troende hadde en intens trang til å berede seg for å møte Herren. De bad mye og overgav seg til Gud uten forbehold. AoO7 338.7
Slik beskriver Miller situasjonen: «Ingen gledesrop høres. Det er som om dette blir holdt tilbake til en senere anledning da hele himmelen og jorden skal fryde seg sammen i ubeskrivelig glede. Det forekommer ingen høye rop. Det vil først skje når ropet lyder fra himmelen. Sangerne er tause. De venter til de kan slutte seg til engleskaren, himmelkoret. ... Det er ingen innbyrdes strid. Alle er ett i hjerte og sinn.» 8 AoO7 339.1
En annen som var med i beve-gelsen, uttalte: «Overalt førte den til dyp selvprøving og ydmykhet overfor Gud. Kjærligheten til verden ble mindre. Stridigheter og fiendskap ble fjernet, og folk bekjente sine feilgrep. De ydmyket seg for Gud og kom frem for ham i dyp anger og bønn om tilgivelse og nåde. En slik ydmykhet og selvfornektelse har vi aldri før vært vitne til. AoO7 339.2
Herren hadde kunngjort gjennom profeten Joel at når den store dag var nær, skulle vekkelsen føre til at angeren rev i hjertet, ikke at klærne ble revet sund, og de om-vendte seg til Gud med faste, gråt og klage. Gjennom profeten Sakarja hadde han meddelt at han skulle sende nådens og bønnens ånd over sitt folk. De tenkte på ham som de hadde gjennomboret, og det var stor sorg i landet.... De som ventet på Herren, ydmyket seg for ham.» 9 AoO7 339.3
Av alle større religiøse vekkelser siden aposteltiden har ingen vært mer fri for menneskelige ufullkom-menheter og djevelsk bedrag enn den som fant sted høsten 1844. Selv nå, mange år etter, føler de som var med og som fremdeles står fast på sannhetens grunn, en hellig innflytelse fra det som skjedde den gangen, og de vil kunne bekrefte at det var fra Gud. AoO7 339.4