Alfa og Omega 7

Adventvekkelsen i «den nye verden»

William Miller og hans medar-beidere skulle forkynne varselsbudskapet i Amerika. Dette landet ble midtpunktet for den store adventbevegelsen. Der ble profetien om den første engels budskap oppfylt på den mest direkte måten. Skrifter som Miller og hans medarbeidere hadde forfattet, ble spredt til fjerne land. Der hvor misjonærene trengte frem, ble budskapet om Kristi snare gjenkomst forkynt. Overalt lød det evige evangelium: «Frykt Gud og gi ham æren! For nå er timen kommet da han skal holde dom.» AoO7 314.1

Budskapet om de profetier som syntes å peke frem mot Kristi komme våren 1844, gjorde et dypt inntrykk på folk. Etter hvert som budskapet ble forkynt fra delstat til delstat, ble det møtt med levende interesse. Mange ble overbevist om at de profetiske tidsberegninger var korrekte. Med glede tok de imot budskapet og oppgav sine tidligere standpunkter. Noen predikanter for-lot sin menighet og dens troslære. De gav avkall på sin lønn og sluttet seg til dem som forkynte Jesu gjen-komst. Men jevnt over var det for-holdsvis få predikanter som tok imot budskapet. Derfor ble det for en stor del betrodd legfolk. AoO7 314.2

Bønder forlot åkrene, håndver-kere forlot verktøyet, kjøpmenn sine butikker, og folk av ulike pro-fesjoner Ia ned sin virksomhet. Li-kevel var det få misjonsarbeidere i forhold til den store gjerningen som skulle utføres. Ugudeligheten blant kristenheten og ondskapen i verden lå som en byrde på disse sanne vek-tere. Villig tålte de slit, savn og lidelse, bare de fikk lede mennesker til omvendelse og frelse. Satan prøv-de å hindre arbeidet, men det gikk stadig frem, og mange tusen tok imot budskapet om Kristi annet komme. AoO7 314.3

Overalt lød det inntrengende bud-skapet som oppfordret syndere, både verdslige og kirkegjengere, til å fly for den kommende vredesdom. Likesom døperen Johannes, Kristi forløper, la disse predikantene øksen ved roten av treet og formante alle til å bære omvendelsens frukter. Deres gripende appell var en sterk kontrast til forsikringen om fred og trygghet som lød fra prekestolene ellers. AoO7 314.4

Overalt ble folk grepet av bud-skapet. Bibelens enkle, direkte vit-nesbyrd som ble fremholdt i Den Hellige Ånds kraft, hadde en overbevisningens tyngde som var vans-kelig å stå imot. Navnkristne ble vekket opp av sin falske trygghet. De innså sitt frafall, sin verdslighet og mangel på tro, sin stolthet og selviskhet. Mange søkte Herren i anger og ydmykhet. I stedet for å trakte etter jordiske ting ble de nå himmelvendte. Guds And hvilte over dem. Idet de oppgav sin mot-stand, ropte også de: «Frykt Gud og gi ham æren! For nå er timen kommet da han skal holde dom.» AoO7 314.5

Gråtende spurte de: «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?» De som hadde vært uærlige, ønsket å gjøre opp. Alle som fant fred i Kristus, lengtet etter at andre skulle få oppleve det samme. Foreldrenes hjerter ble vendt til barna, og barnas hjerter til foreldrene. Stolthet og forlegenhet forsvant. Oppriktige bekjennelser ble avlagt, og i hjemmene arbeidet man for å frelse de nærmeste og kjæreste. Ofte hørte man inderlig forbønn, og mange steder var det mennesker i dyp sjelenød som ropte til Gud. Mange kjempet natten igjennom i bønn om visshet for at deres synd var tilgitt, eller om at slektninger og naboer måtte bli frelst. AoO7 315.1

Folk fra alle samfunnslag kom til møtene. Høy og lav, rik og fattig var av forskjellige grunner ivrige etter å høre budskapet om Kristi gjenkomst. Herren holdt motstanderne i sjakk mens hans tjenere fremholdt det de trodde på. Somme tider var redskapene svake, men Guds Ånd gav budskapet kraft. Man merket at Guds engler var til stede, og hver dag ble mange omvendt. AoO7 315.2

Det var tyst i de store forsamlin-gene når Bibelens vitnesbyrd om Kristi snare gjenkomst ble frem-holdt. Det var som om himmel og jord nærmet seg hverandre. Folk i alle aldersgrupper merket Guds kraft. Glade til sinns drog de hjem, og gledesutbrudd lød i nattestillheten. Ingen som overvar disse møte-ne, kunne noen gang glemme den gripende opplevelsen. AoO7 315.3

At det ble kunngjort et bestemt tidspunkt for Kristi gjenkomst, vak-te sterk motstand fra folk av alle samfunnslag, fra presten på preke-stolen til den mest likeglade, trassi-ge synder. Følgende profeti ble oppfylt: «Først og fremst må dere vite at det i de siste dager skal komme folk som farer med spott og følger sine egne lyster. Hånlig sier de: «Hva med løftet om hans gjen-komst? Våre fedre er døde, men alt er som det har vært fra skapelsen av.»» ¹⁶ AoO7 315.4

Mange bekjennende kristne gav uttrykk for at de ikke hadde noe imot læren om Kristi gjenkomst, men mot å fastsette et bestemt tids-punkt. Men Gud leste deres tanker. De ville ikke høre tale om at Kris-tus skulle komme og dømme verden med rettvishet. De hadde vært utro tjenere, og deres gjerninger kunne ikke stå for Guds ransakende blikk. De var redde for å møte sin Herre. På samme måte som jødene da Kristus kom første gang, var heller ikke de beredt til å ta imot ham. Ikke nok med at de nektet å lytte til Bibelens klare tale, men de gjorde narr av dem som ventet på Herrens komme. Satan og englene hans fry-det seg. De hånte Kristus og de hel-lige englene fordi de som bekjente seg til å være troende, hadde så li-ten kjærlighet at de ikke ønsket han skulle komme. AoO7 315.5